1. BREVET
Hæ? Hva er dette for noe? Det er ingen tvil om at det er meg han beskriver, jeg husker festen godt; det var et event hos et arkitektkontor på Sagene, og jeg skulle videre på VG-lista-festen seinere på kvelden, og hadde i utgangspunktet pynta meg til det. Jeg hadde, helt riktig, på meg alt han beskriver. Det viste seg derimot at denne festen ble av typen der man aldri kommer seg videre til neste avtale, en sånn der alt bare flyter i en perfekt strøm, der samtalene aldri stopper opp, og mennesker siver ut og inn av rom og ganger. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er smigrende eller litt ubehagelig at noen husker og beskriver meg så detaljert, fra så langt tilbake i tid. Han husker til og med hvordan neglene mine så ut.
Hvem er d ette mennesket? Syntetisk odør? Hvem er det som formulerer seg sånn? Jeg er forsåvidt ikke fremmed for å få komplimenter for stilen min, for jeg vet jo at
jeg skiller meg ut. Men dette er noe annet. Jeg kjenner det i hele kroppen.
Ordene lyser mot meg på skjermen. Han kan skrive iallefall. Det er noe med hele e-posten som er så ulikt alt annet jeg har lest. Den er så uredd. Også er det ganske vilt at han har gått rundt og tenkt på meg helt siden juni - bare fordi han har sett meg.
Jeg prøver febrilsk å leite i hukommelsen. Møtte jeg noen på den Lukestar-konserten i teltet? Hm, jeg sto sammen med Elisabeth under konserten. Vent litt. Jo, det var én fyr som prikka meg på skuldra rett etter siste låta og sa et eller annet, jeg lurer på om han hadde skjegg. Kan det ha vært han?
Man skulle nesten tro at e-posten egentlig var et utkast til et filmmanus; en klassisk romantisk komedie. Mann ser kvinne og blir betatt. Mann tar kontakt på klønete vis, og blir avvist. Mann klarer ikke å glemme kvinne, og sporer henne opp. Mann sender morsom og sjarmerende mail for å rette opp inntrykket og vise sitt sanne jeg. Mann tenker at håpet lever. Selv dialogen mellom hovedpersonene er ferdig skrevet ut.
Jeg har aldri vært en del av et filmmanus før; det er rett og slett litt overveldende. Er det virkelig meg han skriver om? Det er jo det. Jeg får lyst til å fnise. Det er som om jeg har kullsyre inni hodet, som må ut gjennom nesa. Det liksom bobler inni der.
Åkei, pust med magen. Jeg skal på ingen måte ha hovedrollen i et påbegynt filmmanus, det i hvert fall helt sikkert. Denne Gabriel får finne en ny hovedperson.
Men jeg må jo svare når han har brukt så lang tid på å forfatte den?
Det er tross alt et stort kompliment han gir, og han virker jo forsåvidt som en kul fyr. Det ville jo vært uhøflig å ikke svare på en sånn mail, ville det ikke?
Send. Sånn. Får håpe den oppleves både hyggelig og nøytral på samme tid. Jeg valgte bare å ignorere det med lunsjen, best sånn. Jeg er helt elendig på å avvise folk, sikkert fordi jeg takler det så dårlig sjøl. Han må jo klare å ta et hint.
Lurer på om han svarer. Håper ikke det.
Jeg stirrer lenge på ordene. Leser dem igjen. Og igjen. Han kommenterer ikke at jeg utelot å nevne lunsjen, men gjengir derimot en nøye beskrevet drøm med meg i hovedrollen. Hva er det dette her for noe? Han må finne på. Han kan umulig ha drømt om meg akkurat i natt? Jeg ser jo at den første mailen er skrevet klokka to på natta, så det er vel sannsynlig at han la seg til å sove etterpå, men likevel. Det virker for tilfeldig.
Men det er noe med måten han skriver på. Ikke blås bort i vinden. Det er akkurat sånne setninger jeg liker. Han minner kanskje litt om meg selv i skrivemåten egentlig, kanskje det er derfor det gir gjenklang.
Jeg klikker på linken til låta. Amor Fati. Jøss, hvilken artist er det? Et kjapt Spotify-søk viser at det er Washed Out. Låta er hentet fra albumet Within and Without. Hm, det har jeg aldri hørt om. Det overrasker meg egentlig, jeg som anser meg selv som langt over gjennomsnittet musikkinteressert, og bruker det meste av tiden min på musikk. Jeg elsker å følge med på nye utgivelser, og da jeg jobba i radio ble det en slags rutine hver uke, som jeg har videreført. Ja, også skriver jeg jo musikk selv. Og er DJ. Men Washed Out har tydeligvis gått meg hus forbi. Skiva kom ut 6. juli i år; bare to måneder siden. Gabriel er åpenbart musikkinteressert han også. Spennende.
Albumcoveret viser et nakent par som ligger omfavnet i en seng; han over henne. Sengetøyet er hvitt, lakenet er skrukkete av bevegelse, mens selve bildet utstråler ro. Utsnittet er kuttet ved ryggen hans, som dekker det meste av bildet. Hun holder armene rundt hodet hans, halvparten av ansiktet hennes er synlig for den som ser. Øynene er lukket, hun er oppslukt i omfavnelsen. Det er intenst, men rent på samme tid, som om man får et glimt av et intimt øyeblikk uten at det er vulgært.
Det er et vakkert bilde.
Synthene siver ut av høyttalerne i en jevn strøm; myke og svevende. Den ene synthen ligger i bakgrunnen og bølger på triolene, og blendes perfekt med den andre synthen, som spiller tersene. Temasynthen har noe lyst og optimistisk over seg, og helheten danner en perfekt symbiose. Jeg liker drivet i låta. Beatsa er åpenbart
inspirert av åttitallet; gjennomsyret av analoge trommemaskiner og samples. Jeg tar meg i å bevege hodet til rytmene umiddelbart.
Vokalen er myk og klangfull, og glir perfekt inn i resten av lydbildet. Melodilinjene er vakre. Helt essensielt for meg. Det er mye som kan være fett produsert og sånn sett låte bra, men for at jeg skal gå opp i noe, må melodilinjene sitte nesten umiddelbart.
Wow. Jeg elsker det.
Hele låta er liksom som tatt ut av et drømmelandskap. Den kunne sikkert vært soundtracket til drømmen om meg som verdens beste komponist. Haha. Er det mulig? Helt sprøtt at vi har samme musikksmak.
Amor Fati. Kjærlighet til skjebnen. Jeg vet at André Bjerke har skrevet om det der. Om å tåle det man velger og det livet gir oss, uansett hvor kjipt det eventuelt måtte bli. Lettere sagt enn gjort. Ganske pompøst, egentlig. Kan ikke si jeg tenkte på det den gangen eksen min var utro mot meg og jeg valgte å gi det en sjanse likevel. Forholdet endte i et uhåndterlig kaos, og jeg slet med angst og panikkanfall om natta i mange år etterpå. Gang på gang drømte jeg at jeg måtte se på at han var utro mot meg, og jeg måtte lide meg gjennom det samme traumet på repeat. Jeg kan ikke huske at jeg elsket det livet ga meg da. Men så det er ingen som kan gå gjennom livet uten å oppleve noe vondt heller. Det er liksom litt av premisset for å være menneske; det uforutsigbare.
Jeg søker opp diktet på nettet. Det er ganske fint egentlig. Nei, det er faktisk veldig fint. Det har et alvor i seg, men også en kampvilje. Jeg har alltid vært glad i dikt; de kan være så utrolig kraftfulle. De få ordene på hver linje kan slå imot deg så du kjenner det i magen. Jeg er svak for det poetiske.
Amor Fati - Elsk din skjebne
Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæpne deg mot verden, men med ordet; Amor Fati - elsk din skjebne.
Denne formel skal du fatte som din sterkeste befrier: Du har valgt din sti i krattet. Ikke skjel mot andre stier!
Også smerten er din tjener. Lammet, sønderknust, elendig ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.
Også fallet, også sviket hjelper deg som dine venner. Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.
Engang skal du, tilfredsstillet av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg er rettferdig.
Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret: Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.
André Bjerke
Svaret kommer umiddelbart.
Herregud, for en låt! Røyksopp og The Irrepressibles. Har ikke hørt om The Irrepressibles heller jeg, Gabriel overrasker meg igjen. In this shirt gir meg frysninger over hele kroppen; den er intet mindre enn et mesterverk på ti minutter og trettifire sekunder.
De beste og flotteste jentene. Sluppet alt jeg hadde i hendene for å møte deg. Når du er glad er jeg glad. Håper plutselig vi ses igjen. Jeg stirrer på skjermen, og setter på låta for andre gang. En varme brer seg i brystet, et smil kruser på leppene.
Dagene flyr, og mailer, låter (vi sender begge to nå) og drømmer, flyter mellom oss i raskt tempo. Jeg vet ikke hva som har truffet meg, men av en eller annen grunn så føles det helt naturlig å diskutere ambisjoner, lengsler, og mine innerste bekymringer med Gabriel. Han føler åpenbart det samme. Samtalen vibrerer mellom oss.
Alle vil vel være den ene som noen slipper alt de har i hendene for å møte? Jeg tror ikke jeg har opplevd at noen er så direkte med meg før; det er som om ordene hans trenger seg inn i meg. Jeg kan føle det i hodet, i huden, i pusten og mellomgulvet, ja som om jeg kjenner kroppen min på en annen måte enn før. Jeg er mer vàr alt rundt meg, mer oppmerksom. Jeg legger merke til ting i bybildet, i landskapet og i ansiktene til folk, som jeg ikke så før. Det høres kanskje rart ut, men det er som om jeg føler meg mer opplyst. All refleksjonen i samtalene våre gjør meg godt, jeg kan ikke huske å ha vært så nær meg selv på evigheter. Det er som om alt fram til nå har vært en slags apati, som om jeg har vært avskrudd - bare eksistert. Nå får jeg liksom satt ord på hva jeg lengter etter, hvor jeg skal videre, hvordan voksenlivet mitt skal se ut. For første gang på altfor lenge kan jeg liksom høre mine egne tanker. Samme hva som skjer, så vil jeg alltid være takknemlig for det. At han skrudde meg på igjen.
Det føles, sånn helt seriøst, ut som om denne brevvekslinga er noe av det viktigste som har skjedd meg på mange år. Det har vekket til live noe inni meg, noe jeg hadde glemt at var der. Det er som en åpenbaring, jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.
Herregud, hva er det som skjer med meg? Jeg lurer på om det går an å bli betatt av ord.
Vi skriver til hverandre hver eneste dag, deler alt, som i en livestream som surrer og går i time etter time. Han svarer alltid så raskt, det er som om han venter på meldingene mine.
