2. SOM ISTAPPER I SOLA
Det er så stille her at det eneste jeg hører er pusten min. Raske innpust, nesten som hyperventilering, etterfulgt av dype, rolige utpust for å gjenvinne kontrollen. Jeg prøver iallefall. Brystet hever og senker seg, jeg konsentrerer meg om å kjenne etter. Lungene som fylles av den kalde oktoberlufta. Formiddagssola som varmer i fjeset. Fingrene som retter på den kongeblå kåpa. Jeg åpner kameraet på mobilen og sjekker at det ikke er noe leppestift på tennene. Flytter håret fra ryggen til skuldrene. Er jeg fin? Jeg håper det. Det stråler i hele kroppen; jeg tror det er en blanding av forventning og frykt.
Det er ingen mennesker i nærheten, bortsett fra en gartner som står og steller en grav helt borte i den andre enden av lunden, langs gjerdet. Innimellom kan jeg høre 37-bussen suse forbi utenfor den høye muren. Mennesker på vei et sted, med en endestasjon der de skal gå av. Jeg sitter her og skal ingen steder. Ellers er det en ro over hele området. Det er godt å være her. Jeg har funnet en benk som er skjult fra inngangen. Den ligger avsides til ved et gammelt og ustelt gravfelt; gresset her er lenger enn ellers, og ingen av gravene har friske blomster. Steinstøttene er delvis dekket av et lag med mose, lav og alger, og i de innrissede bokstavene på den største steinen skimter jeg det som antakelig en gang var flotte gullbokstaver. Bak det tynne teppet av planter og sopp tyder jeg navnet; Wilbergs familiegrav. Jeg har alltid lurt på hvem gravstøttene på kirkegårder representerer. Hvem var menneskene som ligger her? Hva var deres historie?
Benken står alene, delvis skjult bak noen store busker, men stien går nesten helt bort til her jeg sitter, og fortsetter opp den lille bakken bak meg. Jeg er kanskje ikke så lett å få øye på, men det er ikke tilfeldig at jeg valgte akkurat dette stedet.
Jeg følger ham med øynene, han har ikke sett meg ennå. Han sykler fram og tilbake på de små stiene, håret danser under lua, han speider utover gravlunden. Han ser etter meg. Jeg gir meg ikke til kjenne, bare sitter på benken og observerer. Det er for seint å trekke seg nå, det er bare et tidsspørsmål før han oppdager meg. Det er som om tida står stille et øyeblikk, der han svinser fram og tilbake foran øynene mine. Der er han. På ekte. Gabriel på sykkel. Gabriel med lua. Gabriel med skjegget. Gabriel med 4K og hjertet fullt av sanger og drømmer og følelser og uredde ord. Tenk at det er han som sykler der foran øynene mine, og ser etter meg. Med ett snur han seg langt der borte, og ansiktet åpner seg opp i et stort smil når han får øye på meg.
"Minnie, så godt å se deg! Der var du jo!"
Han liksom smiler med hele kroppen, virker ikke det minste nervøs. Så pen han er. Faen. Han er helt sjukt kjekk. Mørkebrunt, halvlangt hår bølger fram under lua. Han har blå, intense øyne som ikke viker med blikket, og et tett, velstelt skjegg omkranser det brede smilet.
"Så flott du er! Den blåfargen får virkelig fram øynene dine.”
Rett på sak. Det er som om han gransker meg, legger merke til alle detaljer.
“Men at du har stil, det visste jeg jo godt fra før. Det er ikke mange jenter som kan måle seg med deg.”
Jeg må se ned i bakken, kjenner at jeg rødmer.
Han er selvsikker og har tydelig kontroll på situasjonen. Jeg prøver å se rolig ut på utsiden, men inni meg er det fullstendig kaos. Jeg aner ikke hva jeg driver med. Vanligvis har jeg ingen problemer i sosiale settinger. I møte med nye mennesker, i jobbintervjuer, i bryllup; jeg kan prate med alle slags folk, det er null stress for meg. Jeg er vant til å stå på scenen, jeg har jobba i radio, jeg er lærer - jeg lever av å prate. Nå derimot, føler jeg meg som en usikker niåring, og det eneste jeg klarer å svare er et lite hei og et takk - det er som om jeg har blitt barn igjen. Han setter sykkelen inntil benken og omfavner meg. Han gir gode klemmer, lange. Jeg liker det.
Lukta hans. Jeg legger merke til den umiddelbart. Frisk og kraftig, ikke for sterk, ikke for svak. Det er sånne ting jeg vanligvis aldri tenker over, men Gabriels lukt er så markant. Han lukter maskulint. Jeg kan ikke si det på noen annen måte, han bare lukter som en mann. Jeg lurer på hvilken parfyme han bruker. Eller syntetisk odør som han ville sagt. Haha. Han lukter godt. Selvfølgelig gjør han det. Det er som om lukta fyller hele meg; det bølger og støter gjennom kroppen min, som om et fyrverkeri er sluppet løs der inne. Om jeg sleit med å puste rolig i stad, så går det enda dårligere nå. Jeg har ikke opplevd dette før. Jeg er ikke forberedt.
Når vi litt seinere sitter på Pascal på Sankthanshaugen, skjelver jeg i hele kroppen. Jeg klarer ikke å kontrollere det, det bare skjer. Gabriel prater uaffektert om jobben sin som arkitekt og livet og mailene våre, mens jeg sitter og rister som en Parkinson-pasient. Jeg håper for guds skyld ikke han legger merke til det - det er sinnsykt flaut. Jeg prøver intenst å fortelle hjernen min at den skal ta det med ro, mens jeg smiler og svarer der det passer. Selv klarer jeg ikke å si så mye. Faen heller,
jeg vil jo vise meg fra min beste side. Jeg vil jo at han skal tenke at jeg er morsom og smart og interessant. For jeg er jo det. Jeg vil at han skal kjenne meg igjen fra e-postene, at han skal se at jeg er kjapp i replikken og finner ordene sånn som jeg pleier, men i stedet sitter jeg bare her som en fargeløs utgave av meg selv. Tenk om han blir skuffa. Tenk om han ser at jeg bare er en helt vanlig niåring som er usikker og rister i hele kroppen, og ikke en ambisiøs, entusiastisk kvinne med paljetter og nagler som hadde gjort Sauron misunnelig - et eksotisk innslag i alt det grå og kjedelige. Tenk om han avslører meg.
Jeg griper etter kaffekoppen, men i det jeg skal løfte den må jeg bare la den stå. Jeg klarer faktisk ikke å løfte den uten at det er synlig at jeg skjelver på hånda; jeg kommer til å søle kaffe utover hele bordet. Jeg må bruke begge hendene som støtte, og konsentrerer meg deretter intenst om å klare å løfte den på en uanstrengt og naturlig måte, mens jeg smiler og nikker bekreftende til et eller annet han sier. Fullstendig meltdown.
Kjære hjerne - Stopp! Nå!
Hjerne! Seriøst, drit i det!
Jeg er trettito år, og aldri før har jeg opplevd et så sterkt nærvær fra et annet menneske, at det har satt alle operativsystemene mine ut av drift. Jeg må ta en time out, jeg kan jo bare si at jeg må på do. Jeg åpner munnen for å si noe, men ordene setter seg fast i halsen. Ikke engang det får jeg til.
Når jeg skal legge meg den kvelden er det som om kroppen skal sprekke. Kanskje det er et hyl som vil ut, for jeg føler for å skrike og danse rundt på soveromsgulvet. Adrenalinet pumper rundt inni meg, og jeg har lyst til å fortelle hele verden at det sjukeste har skjedd meg; at det er en fyr som har sett meg, også sendte han meg en e-post, også begynte vi å skrive til hverandre, også har vi bare en helt vilt bra kjemi, for noen ting er bare meant to be, er de ikke, også har vi møttes og jeg håpa i det lengste at han skulle være irriterende og at det ikke skulle være noe kjemi der, for da kunne jeg bare avslutta alt, for det må jeg ikke sant, men så sa det bare pang, og nå ligger jeg her og det kribler i alle kroppsdeler og hjernen føles ut som grøt.
Jimmy legger armen rundt meg og kysser meg i nakken. Jeg er lilleskje og han er storeskje, i natt, som alle andre netter. "God natt, jenta mi. Jeg elsker deg." Pusten hans avslører at han sovner umiddelbart, og hjertet mitt faller som en kampestein til jorda. Hva faen har jeg gjort.
Han er det beste som har skjedd meg. Seriøst, det aller beste. Hver celle i kroppen vibrerer når vi er sammen. Jeg har aldri følt meg så levende noen gang, så påskrudd og tilstede. Hver gang vi har tid så kaster vi oss rundt; tretti minutter, tjue minutter, alt er bedre enn ingenting. På benken i parken. På kafé. Utenfor biblioteket. På vei til neste avtale. Det lille streifet av opphisselse, av spenning og forventning. Et hei, en klem. Bekreftelsen på at jeg fortsatt er den han slipper alt han har i hendene for.
I går gikk vi tur rundt Sognsvann i strålende høstsol. Livet hadde ikke en eneste sky på himmelen, alt var bare lyseblått og varmt, gult fra sola. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde et sånt øyeblikk, der jeg bare kjente på lykke. Som å ha funnet sitt sted.
På vei hjem med t-banen ble vi sittende på setene i midtgangen, helt tett, fordi det var så trangt med folk i vogna. Gabriel satt med armen hvilende på seteryggen bak meg, nesten som om han holdt rundt meg, og inni meg drømte jeg at han gjorde det på ekte. Plutselig stoppet han midt i en setning og bare så på meg. Lenge. Brått var det som om noen skrudde av lyden. All støyen fra menneskene; stemmer som summet, barn som gråt, ungdommer som lo; alt ble visket helt bort. Det var ingen andre på t-banen lenger, det var bare oss, Gabriel og jeg. Vi satt så nært at jeg kjente varmen fra pusten hans på kinnet. Hjertet danset viltert i brystet, var det nå han skulle kysse meg? Kyss meg.
“Du hører ikke hva jeg sier, du?”
Han smilte mykt og strøk en lokk av håret mitt bak øret. En liten berøring. Som et kjærtegn nesten. Varmen steg i ansiktet, jeg slo blikket ned; prøvde å finne på noe morsomt til svar.
“Kjenn her!”
Før jeg hadde rukket å summe meg etter berøringen, før jeg hadde fått igjen pusten, og før blikket turte å løfte seg fra skoene og opp i de fine linjene i ansiktet hans igjen, grep han hånden min og førte den raskt under t-skjortehalsen og ned mot skulderen sin. Den varme, myke huden over det harde beinet. Et lite søkk i den glatte beinstrukturen. Prikkingen i fingrene mine, i hodet, rytmen i pulsen som galopperte i vei. Han bare gjør. Bare er. Jeg er aldri forberedt. Og jeg som liker å forberede meg.
“Jeg brakk kragebeinet i fjor, kjente du hvor det hadde vært brudd?”
Så fortalte han med entusiastisk innlevelse om hvordan han hadde blitt angrepet utenfor Kunstnernes hus en sen og fuktig kveld, og hvordan han rullet seg rundt i gata som en ninja for å riste av seg motstanderen. Øynene ble store og glitrende, armene gestikulerte og viste med raske bevegelser akkurat hvordan det gikk for seg. Herregud så dramatisk, tenkte jeg, for en uflaks. Det er ikke ofte man hører om sånne episoder, hvem er det som havner oppi noe sånt liksom? Minnet av den varme huden hans, søkket i beinet, lå som et avtrykk på fingertuppene mine i mange timer etterpå.
Jeg får en ømhet for ham. Liker at han viser meg noe av det uperfekte.
-
Jeg løfter glasset til munnen. Drikker grovt, store slurker. Kjenner hvordan ølet glir ned i halsen, og alkoholen brer seg ut i blodet. Det er godt å drikke, godt å bli full. Endelig kan jeg bare være, ikke tenke. Herregud, så deilig. Et pusterom.
Jeg innbiller meg at jeg har litt stolthet igjen fordi jeg ikke har ligget med ham. Jeg har ikke engang kysset ham. Det er forsvaret mitt, det som gjør at jeg lever med meg selv.
Jeg er jo ikke utro, jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er jo ikke utro?
Herregud, hvem er det jeg prøver å lure. Jeg har skiftet passord på telefonen, på e-posten, i alle sosiale medier. Jeg har lagret nummeret hans med et annet navn. Jeg våkner om natta, går på badet og later som om jeg skal på do, men svarer i virkeligheten på meldinger fra en annen mann. Jeg sier at jeg skal møte venner for kaffe, men tar bussen til gravlunden i stedet. Jeg bedrar den jeg elsker, jeg har hjertet fylt opp av en annen. Det er det jeg gjør. Alt jeg drømmer om er å kysse, kle av, stryke, ligge, være så nær ham som det er mulig å komme. Jeg som alltid har tenkt at jeg lojal. Hvem er jeg nå?
Sannheten er at jeg er livredd absolutt hele tida. Angsten ligger som en stram hånd over hjertet. Jeg vet jo at det må skje noe snart, valget som kommer er uunngåelig, men tankene er for vonde til at jeg orker å tenke dem helt ut. I stedet går jeg rundt i livet som en spent buestreng, dirrende i to verdener. Jeg må fortelle det til Jimmy. Jeg må, jeg må, jeg må, men jeg klarer det bare ikke. Jeg er redd.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, hva skal jeg si?
Jeg vet ikke hva jeg vil, hva vil jeg?
Jeg vil ikke gi opp hverdagen, jeg vil begynne på nytt.
Jeg vil ikke såre den jeg elsker høyest, jeg vil elske som aldri før. Jeg vil ikke forlate, jeg vil ikke bli.
Lyset fra mobilen skinner på det halvtomme ølglasset. Jeg vet hvem meldingen er fra lenge før jeg ser på den.
Shit. Han inviterer meg hjem til seg.
Skal jeg dra? Jeg prøver å kjenne etter i hodet. Full nok til å føle meg uovervinnelig og kul. Edru nok til å kjenne at samvittigheten stikker i brystet.
Jeg heller i meg resten av glasset, og drukner bekymringen i den siste slurken.
Jeg må bare følge magefølelsen, og magefølelsen skriker: kom deg avgårde, rekk den neste bussen, finn riktig hus, løp opp trappene, bank på den døra, og kast deg i armene hans.
