3. Man kan ikke flykte fra seg selv
Føttene bærer meg raskt bortover de smale stiene langs gravsteinene. Jeg småløper, det er lettere å holde varmen da, og plutselig kjenner jeg et overraskende, lite savn av en sommer. Oktobernettene har fått et kaldt drag nå, rimet ligger som en glitrende, hvit hinne over gresset. Jeg har fortsatt sommerskoene på enda det har blitt høst for lengst; klassiske Vans i hvitt og sort, akkurat passe slitt i fargen. Skoene er iskalde mot bakken, men det er de jeg føler meg finest i, så det er en enkel prioritering; fin trumfer varm.
Skrittene lager en dempet og taktfast lyd i grusen, men ellers er gravlunden, som vanlig, fylt av en lydløs ro. Bortenfor stillheten senser jeg lyden av en nattbuss i det fjerne, en hund bjeffer mot en uant fare ute i en gate et sted, og inni meg; spenningen som stiger og buldrer i kroppen.
Det må være der.
Jeg stirrer opp på vinduet foran meg. Det lyser dunkelt i det ellers mørklagte bygget, nesten som en funklende stjerne på den ravnsvarte nattehimmelen.
En skikkelse kommer til syne i vinduet. Jeg kjenner ham igjen, selv om jeg bare ser omrisset hans. Selv i mørket lyser han opp.
Der inne lever han. Spiser frokost, pusser tennene, tenker og drømmer. Han som jeg kjenner så godt, men egentlig ikke vet noe om. Jeg setter opp tempoet de siste meterne mot porten, følger vinduet som en veiviser, kan ikke komme fort nok fram.
Inne i oppgangen går det opp for meg hva jeg er i ferd med å gjøre. Jeg er på vei hjem til Gabriel, inn i leiligheten hans, bare oss to. Det er som å krysse en usynlig grense. Hva er det jeg driver med?
Jeg skyver tvilen bort, jeg har ikke kontroll på noe som helst uansett. Jeg må leve, følge hjertet, gjøre det jeg må.
Døra glir sakte opp, og foran meg står Gabriel i malerbukser og bar overkropp. Et stort smil stråler i ansiktet, energien hans slår imot meg. Det er en underdrivelse å si at han er godt trent. Han er slank, men muskuløs, som om Michelangelo hadde meislet ham ut med nitidig presisjon. Blikket mitt dras mot brystkassa, mot magemusklene som ligger som en perfekt, symmetrisk rad ned mot bukselinningen. Han er svært tiltrekkende, et uvanlig sjeldent syn. Varmen stiger i ansiktet, herregud jeg er ikke forberedt på all denne huden. Han er opptatt av trening og kosthold, kler seg i designerklær, og reiser på første klasse når han skal ut å ta oppdrag som arkitekt. Hva er det med denne mannen? Han er liksom for god til å være sann, jeg kan virkelig ikke fatte at han er oppslukt av meg. Alt det motsatte.
“Hei du, kom inn! Jeg sto i dusjen da du ringte på, jeg skal bare ta på meg en t-skjorte.”
Noe sier meg at det ikke var tilfeldig at han åpnet med halve kroppen uten klær; det er lett å forstå hvorfor han vil vise den fram. Seansen er ikke meg imot, planen hans fungerer definitivt så langt. Når jeg følger etter ham i gangen, kjenner jeg det igjen. Parfymen som henger igjen i lufta. Det maskuline, det mandige. Jeg snuser ham inn, lar lukta fylle meg på nytt.
Tenk, nå er jeg her.
Han viser meg rundt i leiligheten og snakker ivrig om planene for den videre oppussinga. Han viser skisser av kjøkkenet, med innredning tegnet og bygget av en møbelsnekker, benkeplate av marmor, glatte fronter, turkise; et uvanlig fargevalg, blandebatteri i krom og silgranit, han er søt når han er engasjert. Her er eksklusive designmøbler, en hel vegg med bøker, hyller fulle av vinyl; alt akkurat som jeg trodde det ville være. Gabriel er en estetiker, selv den minste detalj er gjennomtenkt; han er åpenbart stolt av hjemmet sitt. Det føles voksent, etablert. Her bor en som vet hvem han er.
Jeg lar blikket vandre rundt i rommet, men blir brått avbrutt av Gabriel som spretter opp i håndstående positur midt på stuegulvet.
“Se nå! Dette har jeg øvd på i evigheter, og på trening idag fikk jeg det endelig til!”
Jeg ser på ham, lettere forfjamset, der han står opp-ned foran meg; full av lekenhet og iver. Jeg ser på lokkene som danser foran ansiktet, på t-skjorta som har glidd halvveis ned og blotter den markerte ryggtavla. Noen ganger er han nesten som en unge; spontan og uforutsigbar, latteren triller. Jeg kan ikke annet enn å smile.
Telefonen min har nesten dødt batteri, så jeg låner en lader av Gabriel. Når jeg plugger i ledningen, ser jeg at Jimmy har ringt tre ganger og sendt meg to meldinger, Elisabeth har sendt meg én. Skjermen lyser opp som en varsellampe, og sender et lite rykk gjennom kroppen. Jeg orker ikke å forholde meg til det, vil ikke ødelegge dette øyeblikket, ikke nå som jeg endelig er her. Jimmy er hjemme i kveld, og han vet at jeg er ute og feirer Elisabeth. Jeg sa ikke noe om hvor lenge det skulle vare. Det kan garantert vente, det må vente.
“Vil du ha noe å drikke? Jeg har noe øl.”
Jeg hører stemmen til Gabriel fra kjøkkenet, og husker med ett hvor jeg er. Jeg legger raskt fra meg telefonen og rekalkulerer lynkjapt som en effektiv GPS. På vei gjennom gangen møter jeg et speilbilde på veggen. Jeg smiler til ansiktet, men det smiler ikke tilbake.
Vi skåler i et høyt klirr, før Gabriel igjen blir engasjert og forteller om en helt ny film han akkurat har sett: Drive. Estetikken er inspirert av åttitallet, med glorete neonlys og raske biler. Det er et mørkt kjærlighetsdrama, litt film noir. Den har visstnok et fantastisk soundtrack, og musikken er en fremtredende del av historien, der Ryan Gosling spiller hovedrollen. Jeg vet ikke så mye om filmsjangre, og jeg har såvidt hørt om Ryan Gosling, men det er vanskelig å ikke bli smittet av entusiasmen hans.
Han setter på hovedsporet; “Nightcall” med Kavinsky, og til min overraskelse kjenner jeg umiddelbart igjen den myke stemmen til Lovefoxxx fra CSS, et band jeg hørte på repeat noen år tidligere.
“Hør da! Er det ikke helt fantastisk?”
Selvsagt er det helt fantastisk. Alt Gabriel deler, treffer meg rett i hjertet. Kjølig elektro med minimalistisk synthbass og mørk vocoder. Sexy og seigt, akkurat sånn jeg elsker det. Musikken brer seg som en flamme i brystet; shit, jeg har så jævlig lyst til å kysse ham.
Vi står helt tett sammen nå, lent inn mot kjøkkenbenken, og det stråler varmt fra kroppen hans, nesten helt inntil min. Det er ingen som sier noe, bare to par øyne som møtes i lange, sultne blikk. Pulsen dunker hardt i halsen, blodet pumpes rundt, rødt, vilt, det fosser frem; det er som om hjertet skal slå seg ut av kroppen som en hammer.
All usikkerhet er visket bort; det er ingen skjelving, ingen rødming, bare hunger, bare lyst. Han griper meg i armen, trekker meg inntil. Kroppen min følger villig med; den lystrer, gir seg hen, vil ingenting annet. Leppene møtes; myke, fyldige lepper som omslutter mine, munnen som suger og slikker og biter, en bit av saftig fersken, søtt, fruktsaften som renner, vått, bløtt, sterke hender rundt hoftene, rundt ryggen, opphisselsen som eksploderer.
Munnene drikker grådig, vi drikker grådig av hverandres lengsel, herregud, som vi har lengtet. Hender som vet hvor de vil, som om de kan veien, de kunne den fra før, hendene vet.
Knapper som utålmodig kneppes opp, brystene i BH-en som kommer til syne, hud mot hud, forventningen, det som skjer må skje. Telefonen som ringer. Og ringer. Og ringer. Så, den øredøvende stillheten mellom oss.
“Minnie, du må ta den. Det er sikkert Jimmy”.
Skammen rundt hjertet som en klo. Ikke nevn navnet hans. Ikke du.
Jeg går mot telefonen. Den har endelig stilnet, den hviler fornøyd etter å ha gjort jobben; avverget det ulovlige, det stygge.
Selvsagt er det Jimmy som har ringt. Jeg må ha skrudd på ringelyden ved et uhell da jeg ladet telefonen. Meldingene stikker som sverd:
“Hvor er du? Er du i bursdag fortsatt?”
“Kan du ringe meg? Hvorfor svarer du ikke? Hva skjer, Minnie? Ring meg da!”
Jeg åpner den siste meldingen, fra Elisabeth:
“Eh, jeg tror du må ringe Jimmy. Han ringte meg akkurat og spurte etter deg. Han ringer jo aldri meg!? Jeg ble jo helt perpleks og svarte bare at jeg hadde dratt hjem, men at du møtte noen du kjente og ble med videre for et par glass. Sorry! Jeg tror du burde ringe ham, Minnie.”
Faen. Helvete. Satan.
Jeg får ikke puste, klarer ikke tenke. Han har skjønt det. Det er ikke uvanlig at jeg er ute i en bursdag, eller møter noen andre og blir med videre. Jimmy ringer ikke tre ganger før klokka ett av den grunn, og han ringer iallefall ikke Elisabeth og spør etter meg. Han må ha skjønt det.
Når jeg kommer inn på kjøkkenet, har Gabriel tatt på seg t-skjorta igjen. Jeg retter litt på blusen min, knepper igjen knappene. Jeg prøver å finne på noe å si, men hva faen sier man når man er beruset av opphisselse og endelig nær den man lengter etter - også blir man avbrutt midt i ekstasen av at kjæresten din ringer?
Jeg kan ikke løpe fra det lenger, valget er allerede tatt. Nå må jeg bare stå i det og ta konsekvensene. Det er jo her jeg vil være. Hos Gabriel.
Før jeg rekker å si noe, er det han som tar ordet. Han har fått et annet drag over ansiktet nå. Smilet er borte, ømheten likeså. Stemmen er lav og bestemt, det er han som bestemmer.
«Minnie, dette går ikke.»
Jeg holder pusten. Fyller lungene med stillestående, tett luft. Magemusklene i spenn, jeg tør ikke å puste ut. Jeg ser for meg at jeg er under vann; jeg sitter på bunnen av et dypt basseng, det verker i brystet, lungene svir, men jeg må konsentrere meg, telle sekunder, jeg blir svimmel, men jeg gir meg ikke. Jeg ser fargespillet foran øynene mine; sort, rødt, blått, fargene blander seg sammen som tykk maling, og hvis jeg puster ut nå så dør jeg sikkert, det er altfor langt opp til overflaten. Jeg bør sikkert snart svømme oppover, jeg har snart ikke mer å gå på, jeg er redd for vann.
Tankerekken blir brått avbrutt; det kommer mer:
«Vi kan ikke møtes mer, hverken i virkeligheten eller i den virtuelle verdenen. Vi er nødt til å sette en strek her. Du skjønner vel det?”
Vent litt.
Nei, jeg skjønner faktisk ingenting.
Hva er det han sier? Hva faen er det han sier?
Forstår han ikke at nå kan det jo endelig bli oss? Det er jo dette han har villet hele tiden, er det ikke? Han, som har sluppet alt han har i hendene for å møte meg. E-postene, samtalene, sangene, møtene, berøringene. Alt har ført oss hit. Oss. Ikke meg.
Vil han, klarer han å droppe oss nå? Bare sånn?
Jeg klarer det ikke, har ikke sjans. Det er det siste jeg vil i hele verden. Ikke gjør dette mot meg. Ikke. Vær så snill. Jeg ber deg.
Så får han heldigvis det ømme uttrykket i ansiktet igjen, det som vil meg godt, som gjør meg trygg og rolig. Men ordene som kommer ut av munnen hans er ikke kompatible med det jeg forventer; de er ikke ømme, ikke trygge, ikke rolige; de er vonde, kalde, korte og følelsesløse, men like fullt uttalt med omsorg, en lært omsorg nesten, er den ekte eller falsk, jeg vet ikke lenger.
“Du har kjæreste, Minnie, og jeg kan bare ikke være den som ødelegger forholdet ditt. Jeg orker det ikke. Jeg vil ikke være han fyren. Du har jo Jimmy, og han er en superfin kjæreste for deg. Dere har et fint liv sammen, og dere kan fortsatt få det til å fungere, husk det.»
Det kan ikke stemme.
Som om han har oppdaget at jeg hadde kjæreste, nå i kveld. Han visste jo dette hele tiden. Hele tiden. Hele jævla fuckings tiden, visste han det!
Jeg blir ni år igjen. Vil gråte, gjemme meg, få hjelp av en voksen.
“Men Gabriel, hør da; det er jo oss. Jeg kjenner det i hele kroppen, jeg bare vet det, jeg har visst det hele tiden.»
Jeg hører desperasjonen i stemmen min, hvordan den nesten ikke har luft igjen i slutten av setningene, hvordan den hvisker frem ordene, uten kraft, uten styrke.
«Det her er jo som en film, en Romeo og Julie-historie ikke sant, det føles ut som om vi er ment for hverandre, vi er jo det?”
Jeg legger hånda på brystet hans, men han flytter den raskt, tar et skritt tilbake, ser ned, ser meg ikke lenger.
Fy faen, for en idiot jeg er. Hva var det jeg trodde? At jeg var god nok for Gabriel? Michelangelo-verket, verdensborgeren, design-entusiasten. Og meg? Jeg føler meg bitteliten, jeg er så liten at jeg sikkert ikke synes lenger. Jeg klarer ikke si noe mer. Jeg har mistet ordene mine. De er borte.
Etter en lang pause kommer det et svar, men jeg vet ikke om jeg hører lenger. Eller, jeg hører, men jeg er usikker på hva han sier, jeg har bomull inni hjernen, tankene får ikke flyttet på seg.
«Husk at Romeo og Julie aldri fikk hverandre, Minnie. Når Romeo møter Julie, ender det aldri godt. Dette er en dårlig idé.»
Og så; nådestøtet. Det dødelige. Døden.
«Men du, nå må du gå. Du må komme deg hjem til Jimmy.”
Skammen skyller over meg, legger seg over ansiktet mitt som et slør. Selv rollen som parterapauten min har han tatt; han vet hva som er best for meg, forholdet mitt kan reddes, vi kan fortsatt få det til å fungere.
Panikken vokser i kroppen, den skyter fart fra tærne og som et lyn opp mot hodet. Jeg har lyst til å skrike, det dirrer inni meg.
Jeg er flau. Jeg er forvirra. Jeg er livredd. Jeg er avkledd.
Jeg er kliss naken, har ikke en tråd på kroppen. Jeg fryser, det er kaldt, shit, så jævlig kaldt. Hele kroppen min skjelver.
Han gjentar dødsbudskapet: «Minnie, nå må du gå.»
Jeg skjønner ikke hva som skjer, kjenner ikke gulvet under føttene, det svaier i hodet, verker i kroppen, en kniv inn i mellomgulvet, blodet som fosser, brystet som sprettes opp, hjertet som faller ut og ned på gulvet, kroppen som går i oppløsning og faller fra hverandre, Romeo og Julie som ikke får hverandre, dere har et fint liv sammen, dere kan få det til å fungere, du må gå hjem nå, gå.
—
Når jeg kommer hjem er det helt mørkt i leiligheten. Jeg finner Jimmy i sofaen i stua, jeg ser at han har grått. Fortvilelsen sitter i blikket hans, redselen har festet seg i bevegelsene. Hva er det som skjer, spør han, hvor har du vært, har du møtt en annen? Jeg har aldri sett ham sånn før. Desperat.
Jeg kan ikke føle kroppen min lenger, vet ikke hva som har skjedd, vet hva som må skje, vet ingenting.
Ordene som kommer ut er altfor korte, altfor brå, nådeløse:
«Jimmy, jeg er så jævlig lei meg. Ja. Jeg har blitt forelska i en annen. Jeg kunne ikke noe for det. Jeg klarte ikke stoppe det.”
Øynene hans; store, sorte, som et skremt, lite barn i mørket.
“Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er bare kaos. Jeg tror jeg må flytte. Sorry.”
Når jeg legger meg, har jeg ingen lenger. Jeg har ikke engang meg selv, jeg vet ikke hvor jeg ble av, jeg har forsvunnet. I stua hører jeg hulkene til Jimmy, de fyller hele leiligheten, hele meg, hele verden. Det er min skyld, alt er min skyld, jeg er en sånn: en som svikter, en som ødelegger liv. Jeg er ond.
Jeg kveler gråten i puta; det kalde, våte stoffet klistrer seg ubarmhjertig til ansiktet, jeg er så sliten. Jeg fortjener ikke å sove, ikke å hvile. Men hvis jeg likevel en gang sovner, så håper jeg at jeg aldri våkner igjen. Det er ingenting å våkne til uansett.
Tidlig neste morgen piper det konstant i telefonen min. “Minnie! Herregud, du er på forsida av Dagbladet!”
“Minnie, kan vi få et intervju? Ring meg opp på dette nummeret. Ingunn Bjerknes, VG.”
“Gratulerer Minnie, du er jo helt rååååå! Herregud så fett det her er!” “Husk fotoshooten på NRK kl. 12. Vi møtes utenfor radioresepsjonen.”
Faen. Faen. Faen. Det var i dag de skulle offentliggjøre hvem som skal stille i neste års Melodi Grand Prix.
Jeg klarer ikke løfte armene. Øynene er hovne av gråt. Jeg orker ikke å leve. Lever jeg?
Det er et ledig rom i bofellesskapet til Elisabeth og Peggy. Jeg er altså 32 år og skal flytte i bofellesskap. Jeg som trodde jeg var voksen. Jeg som eide leilighet og hadde samboer. Nå er det rett tilbake til studietida; til vaskelister og husregler og egen hylle i kjøleskapet. Snakk om degradering, det er faen meg til å grine av, men jeg har ikke råd til å bo alene i denne jævla byen. Jeg har jo ikke jobb engang.
Egentlig er det bare flaks at Elisabeth skal flytte akkurat nå, jeg får prøve se sånn på det. Hun må ut av leiligheten der hun bor, og har funnet et ledig rom hos Peggy, en gammel venninne fra barneskolen. Til min redning er det et ledig rom til. Jeg har allerede merket at det er en dårlig løsning å legge det totalhavarerte hjertet mitt på en ny sofa annenhver dag; jeg trenger stabilitet.
Hvis det er et menneske jeg virkelig trenger i livet mitt nå, så er det Elisabeth. Hun har en helt egen evne til å få fram latteren i meg selv om den bare varer i et lite minutt, og jeg tror jeg skal dø igjen rett etterpå. Peggy kjenner jeg ikke, jeg har bare møtt henne én gang, men hun virker heldigvis som en stødig person. Morsom, lun og alltid blid. Tre egenskaper jeg kan trenge nå. Kanskje det kan bli ok, tross alt.
Men så er det stillheten. Stillheten fyller dagene til randen. Den ligger som et lodd over pakking og flytting, over sorg og panikk. Det kommer ikke en lyd fra telefonen, ikke et eneste mailvarsel. Ikke et livstegn har jeg fått; jeg vet knapt om jeg lever selv en gang. Gabriel har gjort som han sa han skulle: skrudd av følelsene. Logget av. Slettet meg.
Likevel skriver jeg mailer til ham hver dag. Desperate, såre mailer. Jeg er så jævlig ensom, skriver jeg. Jeg er fortapt og vil gjøre alt for deg. Jeg trygler om at han må logge på igjen; livet uten deg er ikke verdt å leve, du er mannen i mitt liv, du er alt jeg vil ha. Noen ganger er jeg sint. Da skriver jeg at han har ødelagt alt. Meg. At han har utnyttet meg, og driter i hvordan jeg har det. At han er en kynisk drittsekk som kun tenker på seg selv. At han er narsissistisk og sjuk i huet. Du visste jo at jeg hadde kjæreste, og likevel kjørte du på. Faen ta deg, skriver jeg. Du er som gift. Du dreper meg.
Jeg sender dem selvsagt aldri. Jeg skriver dem, ufiltrert, leser dem mange ganger, puster dypt. Også sletter jeg dem. Jeg må få alt det som er inni ut. Hva annet skal jeg gjøre? Jeg vet jo at det er oss. Seinere. Jeg er helt sikker, har aldri vært sikrere, han vet det jo han også, han må jo det. Derfor holder jeg følelsene i sjakk: jeg skriver ikke noe anklagende, skyver ham ikke vekk, jeg gir det tid. Jeg er tålmodig. Jeg holder ut. Jeg aksepterer situasjonen.
Samtidig har jeg har et enormt brøl inni meg; en tsunami som trekker seg tilbake og trekker seg tilbake, som drukner hele meg og fyller hver millimeter av kroppen med kaldt, stritt vann. Jeg lurer på når kjempebølgen treffer. Når den river meg seg alt på sin vei og etterlater seg en slagmark, et katastrofeområde som trenger nødhjelp. Hvordan skal jeg klare å holde alt vannet inne?
Jeg klarer det akkurat nå fordi kroppen er i unntakstilstand; paralysert, helt nummen. Jeg bedøver den med det jeg kommer over. Med venner; jeg må ha dem rundt meg hele tida, og jeg gjentar meg selv og gjentar meg selv for å finne en slags mening i ting. Takk og lov for at de holder ut, jeg er garantert jævlig slitsom. Jeg har ikke noe nært forhold til noen i familien min, det faller meg ikke inn å kontakte dem. Det er sårt at de ikke vet om bruddet, men jeg orker ikke å se skuffelsen i øynene deres helt ennå. Orker ikke forklare hvorfor jeg har gått fra alt jeg har. Mamma og pappa elsker Jimmy. Alle gjør jo det. Så hva faen er det jeg driver med? De kommer ikke til å skjønne noe av det uansett. Jeg kommer til å bli møtt med stillhet, det er sånt vi ikke snakker om. Mens alt jeg drømmer om er trøst.
Trøsten er øl, vin, sprit, alt jeg kommer over. Når jeg er full sovner jeg faktisk. Så jeg drikker. Når vennene mine ikke orker å være med ut nok en gang, så finner jeg nye bekjente som vil. Fordelen med å være sosial og ha et stort nettverk kommer godt med. Heldigvis blir jeg ukentlig invitert på åpninger, utstillinger og slippfester: fri bar har blitt min nye hobby.
Når jeg ikke er full, så ser jeg Game of Thrones og True Blood; nye verdener jeg kan flykte inn i. Jeg ser gjerne 7-8 timer sammenhengende til det har endelig har blitt morgen, og jeg kan krysse av at enda en dag har passert. Tida går så jævlig sakte. Jeg skulle ønske jeg bare kunne sovne, for så å bli vekket en gang om et år, også er all denne dritten borte. I stedet spiser jeg Grandiosa til frokost når jeg såvidt har åpnet øynene en gang i tre-tida. Jeg gidder ikke vente på at ovnen blir varm, så jeg setter den inn i kald ovn og tar den ut når jeg ikke orker å vente lenger. Jeg ligger i senga og
spiser First Price-is rett fra boksen, tre liter, helt til den smelter. Jeg lukter svette og har fett hår, men jeg orker ikke gå i dusjen fordi da må jeg ta på meg klær først. Jeg bor tross alt i kollektiv. Slitsomt. Renslighet sparer jeg til de dagene jeg skal på fylla; da kler jeg meg opp, sminker meg, gjør meg attraktiv og kjenner på et glimt av noe som minner om før. Da jeg var noen. Når jeg først går ut på dagtid, er det for å kjøpe nye sokker og truser fordi jeg ikke orker å vaske de skitne jeg har. Ja, også må jeg kjøpe mer is, rekke ølsalget, og raske med meg noe Fjordland jeg kan varme i micro-en, som en avveksling fra Grandiosaen. Jeg har blitt en sånn som de lager tv-program om i USA, sånne som ikke klarer å ta vare på seg selv. Ikke akkurat innsalget til at topptrente og helsebevisste Gabriel skal velge meg, blant alle fantastiske damer i hele verden. En utopi i utgangspunktet; jeg er alt annet enn det han er. Jeg er bare vanlig.
Jeg klamrer meg til idéen om at man må fokusere på det som er positivt, så jeg lager en liste over ting i livet mitt som er bra:
- et rom
- en seng
- utholdende venner som er glade i meg
- alkohol (fri bar)
- mac-en min virker selv om den er ekstremt treig
- jeg jobber ikke nå, så jeg kan sove og drikke så ofte jeg vil (jeg er litt usikker på om denne skal på lista over ting som er bra, men akkurat nå føles det godt)
- jeg skal være med i MGP. Jeg er usikker på om dette er bra også, men koreografiprøvene, kostymemøtene og gjennomkjøringene får iallefall flyttet fokuset innimellom. Jeg har vært så sjukt mye på fylla i det siste at jeg har blitt kronisk hes. Jeg mister stemmen hele tida; høres konstant ut som ei kråke. Fy faen, tenk om jeg ikke klarer å synge på TV. Jeg får deale med det seinere. Det er en fortsatt en måned igjen.
Jeg lurer på hvor mange ganger i døgnet jeg sjekker telefonen. Lager meg en historie om at han sikkert har sendt meg en melding som på magisk vis har åpnet seg i lomma og ligger i innboksen, ulest, og at jeg åpner den og leser: “Minnie! Sorry for at den siste kvelden vår endte som den gjorde. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn deg. Jeg savner deg sånn, jeg lengter etter deg. Kan vi treffes?”
Hver dag, hver time og hvert minutt sjekker jeg innboksen. Hver dag, hver time og hvert minutt er den tom.
Dagene har blitt til uker, som igjen har blitt til måneder, men i hodet mitt har tiden stått stille. Det er en lidelse å ha instagram, fullstendig tortur. Jeg har mista tellinga på hvor mange ganger jeg er innom sida hans hver dag. Det siste jeg vil er å pine meg gjennom postene hans, men det er det nærmeste jeg kommer ham. Et lite glimt av nærhet.
Hver gang han poster noe, eksploderer savnet som en bombe i kroppen. Det er uutholdelig å se at han lever livet sitt videre rundt i verden, lykkelig og uberørt, uten meg. Smil og latter, solnedganger og farger. Menneskene han møter, byene han besøker. For et par dager siden hadde han lagt ut et nytt bilde, og jeg fikk se at han var på stranda i et eller annet eksotisk land. Motivet var en sexy, slank kvinne i en minimal, gul bikini. Hun lå avslappet på et lite håndkle, kun et par meter unna ham, foran det azurblå, skimrende havet. Det så ut som et postkort, en fantasti. Gabriels fantasi. Bildeteksten var som følger: Kan ikke klage på utsikten.
Jeg ser iallefall at han lever, og kan følge med på hvor han er. Det lindrer litt av det vonde, det er det eneste jeg kan klamre meg til. Tenk at savn kan være så fysisk.
Heldigvis har jeg Elisabeth og Peggy. De siste ukene har det virkelig vært de som har holdt meg oppe. Selve grunnen til å jeg orker å slepe meg ut av senga. Elisabeth
finner på absurde måter vi skal ta hevn på; vi skal putte bæsj i postkassa hans, melde ham inn i et politisk parti han ikke liker, og opprette truse-abonnement på et postordrefirma så han får en ny truse med betalingsgiro i posten hver måned. Også ler vi så høyt at vi krøker oss sammen i sofaen, og det verker i magemusklene, men endelig på en god måte, og akkurat da, i det lille sekundet, er det deilig å være i live.
Elisabeth har humoren og fandenivoldskheten. Hun serverer vin til det er tomt i flaskene, før hun går over til gin til det blir tomt i dem også. Elisabeth er liten og kvikk, og har samme interesse for farger og rare klær som meg. Vi kler oss i like joggedresser med burgermønster, svinger oss i rare hatter og tegner anker med sprittusj på overarmen. Hun er lynende intelligent, godt utdannet og kjapp i replikken; et spontant fyrverkeri som plutselig kan finne ut at nå er det jammen på tide å studere urbefolkningen i Australia, eller lære seg portugisisk i Mosambik. I fjor tok hun den transsibirske jernbanen, og red på hester i Mongolia. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har et større lager av ville og morsomme historier enn Elisabeth; hun er et evig påfyll av inspirasjon. Også er hun av typen som prater rett fra levra. Hun sier alltid det hun mener, men ikke nødvendigvis det du vil høre. Jeg liker det, det er så verdifullt å ha en sånn venn. Elisabeth lytter konsentrert, lar meg prate og gjenta meg selv, før hun river Gabriel i fillebiter i analysen etterpå. Hun kjører ham gjennom en snøfreser, overlater ingenting til tilfeldighetene. Hver minste, lille detalj, hvert ord han har uttalt blir saumfart med lupe og revet ned fra pidestallen jeg har satt dem på.
“Fy faen, han er så pompøs”, utbryter hun oppgitt.
”Er det mulig? Han tenker jo bare på seg selv! Hva faen er det med å ikke gi en lyd fra seg?”
Det er forfriskende, det er som følelsen etter en hard treningsøkt, du føler deg utladet og oppladet på samme tid.
Og hver gang jeg subber meg ut på kjøkkenet for å varme opp noe drittmat, så blir jeg alltid fanget opp av Peggy.
“Der er du jo! Kom, så spiser vi sammen, alle tre!’’
Så viser hun med en tydelig håndbevegelse at jeg skal sette meg ned, mens hun raskt dekker på med Mummikopper og små, lysegrønne asjetter, før hun finner fram nybakte rundstykker og hjemmelaget syltetøy, og tenner stearinlysene på den lille hylla over kjøkkenbordet. Det er som om hun venter tålmodig på at jeg skal komme. Som om hun lytter etter døra som glir opp, etter skrittene i gangen, jeg tror hun skjønner at jeg trenger litt ekstra omtanke nå, og dette er et ansvar hun skal ta. Boller med sjokolade, kakao med krem, makroner i alle farger, fondue, Sarah Bernard. Peggy elsker å være på kjøkkenet. Hun baker og fermenterer og reduserer; det lukter alltid hjemme når jeg låser meg inn i gangen. Peggy er lys og mild, helt annerledes enn meg. Hun bruker praktiske klær i beige og grått, skoene skal være gode å gå i, og jeg har nesten aldri sett henne med sminke. Det kunne ikke falt henne inn å skille seg ut i mengden. Peggy er forankret i sofaen der hun trives best, i trygge, satte omgivelser. Hun går ikke ut på byen, hun er forøvrig den eneste jeg kjenner som er ikke drikker, og der Elisabeth og jeg drikker vodkashots med kamferdropssmak mens vi skråler høyt til musikken på Perestrojka, sitter Peggy hjemme og leser og strikker isteden. I motsetning til oss liker hun best å gjøre ting sånn som hun alltid har gjort; hun hører på den samme musikken i år etter år, hun har ikke tatt utdanning, men har jobbet i den samme jobben siden hun var nitten og trives med det. Hun er ikke spesielt glad i overraskelser eller plutselige innfall; Peggy vet hva hun liker. Samtidig utstråler hun en ro, og det smitter heldigvis over på meg. Hun har noe moderlig over seg, en sånn uvanlig omsorg som kan varme opp et helt hus, og som sakte tiner et forfrosset hjerte. Jeg trenger det så sårt, jeg søker alltid mot den typen, mot mennesker jeg kan hvile i.
Også setter vi oss ned ved det gamle trebordet på kjøkkenet, Elisabeth og Peggy og jeg, og hele leiligheten lukter gjærbakst og kaffe og trygghet. Også prater vi om livet, sammenligner kjærlighetserfaringene våre, og bekrefter hverandres tanker. Vi tygger
varme rundstykker med brunost og bringebærsyltetøy, og det er varmt i munnen og endelig varmt i hjertet, og dette er det nærmeste jeg kommer et hjem, en familie. Så nært en normalitet og en trøst jeg kan komme.
Vi tre. Som lindrende salve på et sår som verker. Dette er min livbøye; her drukner jeg ikke. Her tror jeg at jeg kan jeg orke å være.
I kveld etter kveld, i time etter time, har jeg fortalt hele historien. Fra starten med e-posten, om sangene, om turen rundt Sognsvann, om benken i parken og kaffen på St.hanshaugen. Om tankene våre som er så like, om måten han skriver på, om at han ville vente på meg, og nå har han reist fra meg, og det er jeg som venter. Og jeg forteller om Jimmy som er knust av sorg og ikke vet hvor han skal gjøre av seg. At han bare håper og tror at jeg skal komme hjem igjen - men det skal jeg jo ikke. At han ikke møter meg med sinne, og ikke med anklager, nei, han møter meg med sorg og fortvilelse. Og jeg forteller hvordan det river meg opp innenfra, hvordan samvittigheten min er så blytung at jeg nesten ikke klarer å bære den. Jeg kan ikke gi ham gode nyheter, jeg kan ikke gi ham trøst. Jeg savner ham sårt, og jeg savner familien hans som også føltes som min - jeg savner livet mitt. Men mest av alt savner jeg den daglige kontakten med Gabriel. Savnet føles som ut en sykdom. Sykdom av typen som tapper deg for næring og krefter, før du til slutt visner bort og dør.
Den siste uka før MGP, klarte jeg å endelig holde meg edru. Det var nære på et par ganger, men med tanke på at stemmen hadde forlatt meg fullstendig, følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg kunne ikke snakke, enda mindre synge. Jeg, som tidligere hadde hatt store kvaler med å takke ja til å stille, men som nå liksom skulle bevise at jeg var kul og flink og ikke brydde meg om hva alle måtte mene, ante nå virkelig ikke hva jeg drev med. Det eneste jeg klarte å tenke på var nettopp hva alle måtte mene. Hva som ble skrevet om meg på Twitter og Facebook. Hvordan hele Norge kom til å gjøre narr av meg, le av hvor dårlig jeg var, og se ned på meg fordi jeg valgte å bli med på sirkus Grand Prix - en useriøs musikk-konkurranse. All kreden min, som jeg
hadde vært så opptatt av, men trodde jeg ikke lenger brydde meg om, ville være borte etter dette. Karrieren, som knapt hadde begynt, var vel over. Jeg tror kanskje jeg aldri har hatt så dårlig selvtillit som den uka der. Ikke akkurat noen drømmeoppladning til å være på TV. Ikke noe særlig godt utgangspunkt for å bli anmeldt og skrevet om i VG og Dagbladet heller.
Nå som det skulle være min tur til å skinne. Nå som jeg hadde sjansen til å vise meg fram, og kanskje endelig få den platekontrakten jeg hadde drømt om i stillhet i så mange år. Også skulle jeg jo vise for Gabriel at jeg var bra nok, at jeg var den han burde velge. At jeg var i aviser og på TV; han måtte jo bli imponert da? Han skulle jo se at jeg var akkurat sånn som han så meg først, sånn han beskrev meg i den første e-posten: noe utenom det vanlige.
Sannheten er at jeg var livredd. Livredd, og helt alene. Jeg var så redd at jeg forsøkte å gjøre det samme med redselen som med den ville sorgen som reiv meg i stykker innenfra. Ignorere den.
Jeg så lengselsfullt på de andre artistene som hadde de store labelene i ryggen og kom sammen med managere og PR-apparat. De var omgitt av folk som hadde oversikten, ordnet det artistene trengte, og viktigst; sa de riktige ordene for å få dem til å føle seg på topp.
Hva gjorde jeg her liksom? Et takras av et menneske i fullstendig oppløsning, som lot som om jeg var artist. Lot som om jeg var verdig plassen, som om dette var noe jeg skulle mestre. Jeg skulle ønske Jimmy var her.
Det var som om jeg bare eksisterte den uka. Angsten for at stemmen ikke skulle komme tilbake til meg slo bare en enda større knute på kroppen. Som om alle lemmer og muskler og sener var knyttet hardt sammen på midten, ved magen. Det er ikke lett å puste da.
Låta mi fikk terningkast 2 av Anders Grønneberg i Dagbladet, eller jeg fikk terningkast 2. Det eneste han skrev var: “Men Minnie-Oh, da - et teknofugleskremsel med dansende “bødler”. Spar oss! “
Tidligere kunne jeg ledd av at dette i det hele tatt skulle være en låtanmeldelse, uten å nevne et ord om selve låta. Jeg kunne hevet meg over personangrepet som fortale alle Dagbladet-lesere at jeg så ut som et fugleskremsel. Ja, og jeg kunne himlet med øynene av sjangerkunnskapen hans som tilsa at jeg lagde tekno; det var vel så mye en fornærmelse som det med fugleskremselet. Jeg var jo egentlig forberedt på alt dette. Sånn er det med Melodi Grand Prix og media hvert eneste år, jeg visste det ville komme.
Men ikke nå. Jeg klarte hverken å le eller himle med øynene eller heve meg over. Jeg ble bare enda reddere. Jeg leste de to linjene, raskt, og putta reaksjonen inn i den nummenheten som allerede hadde flytta inn i kroppen min. Inn i narkosen som hadde tatt over lemmene og hjertet mitt, men som dessverre hadde utelatt tankene og selvtilliten.
Jeg fikk akupunktur og blomsterdråper, og drakk miksturer med ingefær og gurkemeie. Jeg prøvde til og med å overbevise meg selv om at den hese stemmen min var litt sexy, og at folk ikke bryr seg om det som står i Dagbladet. Jeg blåste i et rør i en flaske med vann, og gråt av angst og panikk i badekaret på hotellrommet. Det var ingen vei tilbake. Det var ikke mulig å trekke seg nå.
Hadde jeg ikke hatt med meg vennene mine, livredderne, ned på arenaen; de som smilte og klemte og prøvde å lage en slags normalitet i alt det unormale, en egen heiagjeng, ja de malte en slags letthet over hele situasjonen; uten dem tror jeg ikke jeg hadde kommet meg opp på den scenen. Det skulle tatt seg ut.
På generalprøven, foran tusen mennesker, mistet jeg lyden i in-earen, og som en konsekvens av det, pusten også. Hvis du har sunget før, så vet du at det er nærmest umulig å synge hvis du ikke har pust, hvis du ikke får fylt opp lungene skikkelig, og kjenner at lufta kommer fra helt nede i magen. Pusten min derimot, gikk raskt, helt oppe i halsen. En type pust som ikke klarer å holde tonene, som gjør stemmen svak og puslete. En type pust du ikke vil synge på TV med.
Det kom ikke en lyd fra øreproppene, jeg ante ikke hva jeg sang, eller om jeg i det hele tatt traff tonene. Musikken var som en grumsete, dempet grøt; litt som å være under vann. Jeg hørte lyden fra rommet gjennom et tykt lag av plastikk og elektronikk.
Også står du der som i transe, og plutselig begynner du å tenke på at du kanskje ikke husker teksten i neste linje. En tekst du selv har skrevet, og sunget utallige ganger, en tekst som sitter i ryggmargen din. Men nå er du brått usikker. Og hva om stemmen plutselig forsvinner igjen? Sånn står du, som kjørt fast i et gjørmete spor, og du klarer ikke å skyve tankene unna.
Jeg husket ikke koreografien jeg hadde fått utdelt dagen før; hvilket kamera jeg skulle se i når. Jeg så ikke det røde lyset som lyste over linsene, det jeg skulle se etter hvis jeg glemte rekkefølgen. Jeg la ikke merke til danserne mine. Ante ikke om musikerne mine fortsatt spilte bak meg, om de i det hele tatt var der. Ble de med opp på scenen? Jeg fikk ikke med meg at blacklighten ble skrudd på i midtdelen, og at neondraktene og sminken min lyste i grønt og gult og rosa, akkurat som jeg hadde planlagt det. Gjennom et helt år hadde jeg planlagt hver minste detalj av fremføringen; jeg hadde skrevet og arrangert låta med tanke på helheten: lys, lyd, kostymer, koreografi, hår og sminke skulle utfylle hverandre, og alle spille en viktig rolle i sluttproduktet som skulle bli vist på en million TV-apparater rundt om i hele landet.
Nå var øyeblikket her, selve hovedtesten, og det eneste jeg klarte å tenke var: nå faller jeg, jeg har ingen balanse, det er ingen som kommer til å ta meg imot, det kommer til å gjøre vondt.
Den selvtilliten jeg alltid har fått når jeg har gått opp på en scene, den uovervinnelige følelsen der man er hundre prosent tilstede i øyeblikket, der man føler seg sterk og rå og sexy, uangripelig nesten, der man glemmer seg selv og bare er, var nå brått forsvunnet. Det var som om jeg hadde klatret opp på scenen for aller første gang, med usikre, uerfarne skritt; lik barnet som har sin første sykkeltur uten støttehjul, som vingler bortover veien og trenger hjelp til å holde seg stødig. Det var som om jeg aldri hadde opptrådt for noen før.
Selve finalen, noen timer etterpå, husker jeg lite av. Jeg vet at jeg gjennomførte; det ble vist på TV, det finnes bevis. Jeg husker jubelbruset i salen da navnet mitt ble ropt opp og jeg gikk ut i scenelyset. En kort tanke som sa: gjør så godt du kan. Også er det svart.
Det eneste jeg har lyst til av alt i denne verden, er å sende Gabriel en melding. Tenk at alt som tidligere bare gikk av seg selv, nå føles så fastlåst. Så lett det var. Jeg var full av selvtillit og skrev akkurat det jeg ville, når jeg ville, det er nesten så jeg ikke forstår hvordan det ble sånn her.
Jeg tør ikke å kontakte ham. Kanskje ikke så rart; jeg får jo ikke lov. Gabriel har bestemt at vi ikke skal ha kontakt, kan jeg da gjøre motsatt? Jeg vil jo ikke fremstå som helt desperat heller; jeg vil være voksen og vise at jeg takler dette helt greit, sånn at vi finner tilbake til hverandre igjen med den lettheten vi hadde sist. Da han ikke fikk nok av meg og ordene fløy som fjærlette sommerfugler. Men nå er det annerledes: jeg er fullstendig desperat. Alt føles feil.
Magefølelsen min sier at jeg må sende den. At jeg må være modig og si hvordan jeg føler det. Han kan jo ikke ha gått fra å være helt oppslukt i meg, til å ikke like meg i det hele tatt? Det går vel ikke an? Samtidig så jeg noe i ham sist; noe jeg ikke visste at var der. Jeg så hvordan han endret seg og ble irritert på meg, kald, enda jeg trodde jeg ga ham hele meg og bare ville det godt. Hva om jeg sender den meldinga og han responderer sånn igjen? Fy faen, det klarer jeg ikke. Strategien min er vel å vente til han har kjent etter og føler på savnet. For han må jo det?
Elisabeth synes ikke Gabriel er verdt en eneste tanke til: “Nei, ta også drit i han! Han fortjener deg ikke. Seriøst. For en feig, liten mann.”
Peggy er uenig: “Skal du bare gå og vente i evigheter da, og håpe at han kontakter deg igjen? Jeg synes du skal si hvordan du føler det; jeg tror han kommer til å forstå deg. Du sier jo at han leser deg så godt?”
Jeg er usikker.
“Du vet at det er noe spesielt mellom dere, og det er helt åpenbart at han liker deg. Han har jo ikke sluttet med det? Jeg tror han har fått panikk, og trenger å få tenkt seg om. Jeg synes du skal følge magefølelsen. Det ville jeg gjort”.
Jeg må sove på det. Kanskje hun har rett. Jeg kan jo ikke gå og vente på noe som kanskje aldri kommer til å skje. Det er bedre å vite enn å ikke vite.
