4. Diamanter blir til under ekstremt høyt trykk
Jeg tenker at den lettbeinte taktikken vil fungere best. Ikke noen følelser, ikke noen spørsmål som kan gi et negativt svar. Kun helt ufarlig retorikk, så kan jeg kjenne litt på stemninga mellom oss, og forhåpentligvis få et lite livstegn.
Hånda skjelver når jeg trykker på send. Og så venter jeg.
Ni og en halv time seinere begynner klokka å nærme seg midnatt. Han har fortsatt ikke svart. Han som alltid var tilgjengelig. Han som slapp alt han hadde i hendene for å møte meg.
Skammen, min faste følgesvenn, skyller på nytt gjennom kroppen; kommer han ikke til å svare? Faen, jeg skulle ikke sendt den. Han synes sikkert jeg er masete. Kanskje han har fått seg kjæreste? Jeg får umiddelbart lyst til å drikke meg full; jeg får denne trangen til å møte noen andre, oppleve noe annet. Kanskje det finnes en der ute som kan døyve smerten, som kan flytte fokuset mitt, og kanskje til og med gi meg noe som minner om kjærlighet. Jeg synes det er så flaut at han ikke svarer at jeg ikke klarer å fortelle det til Elisabeth og Peggy engang. Kroppen skriker etter å fortelle det til noen, etter å lette på angsten, men jeg biter det i meg. Jeg prøver å trøste meg med at han sikkert er på andre sida av jorda med tidsforskjeller og lange møter. Det er sikkert derfor. Jeg lukker meg inne på rommet mitt, flykter inn i seriene, og gjør et forsøk på å skru av tankene. Han svarer sikkert i morra. Jeg prøver å mane fram den uberørte selvtilliten fra meldinga. Det fungerer sånn halvveis.
Noen dager seinere, nærmere bestemt fem, det er en torsdag, klokka er elleve over syv, og jeg står på badet og sminker meg før jeg skal ut, jeg maler eyelineren presist i en bue ut fra øyet, og drikker små slurker av ølen som står på vasken, svarer han. Han svarer som om ingenting har skjedd, bekymringsløst og lett, som om vi ikke gjorde noe annet enn å skrive meldinger til hverandre. Som om det var september igjen.
Og akkurat da, inni meg, smeltet de siste restene av snøen. Knoppene på løvtrærne slo ut i små, grønne skudd, og uskyldsrene hvitveis blomstret over hele hjertet. Igjen strålte sola varmt, og tinte hender og føtter og rygg og mellomgulv. Del for del kom varmen tilbake. Endelig hadde den etterlengtede våren kommet: en ny livssyklus var begynt.
Jeg maler leppene røde og drikker opp resten av ølen. Jeg danser ut av badet og kjenner hvordan jeg gleder meg til kvelden, til å se folk, til å bare være. Endelig føles jeg ut som meg selv igjen, som om noe har klikket på plass, som når du endelig finner den riktige nøkkelen på nøkkelknippet etter å ha prøvd gjentatte ganger. Kneppet i låsen, og døra som glir opp.
Og så flyter meldingene igjen, karantenen er over. Det ulovlige er lovlig igjen. En strøm av meldinger skyter fart mellom oss, vi er tilbake der vi var, men denne gangen er jeg singel, og meldingene er mer direkte, til tider deilig vulgære; innboksen min er gloheit. Jeg puster roligere nå, sover bedre om natta, drikker litt mindre, litt på en annen måte. Jeg øyner et håp et sted, et håp om at jeg snart skal få se ham igjen. Nå vet jeg at tålmodigheten min, enn så ulidelig som den var, var riktig.
Det er vår i byen min og vår i hjertet, og den lange, mørke vinteren var verdt det. Og viktigst av alt; jeg har endelig fått bekreftelsen jeg har venta så lenge på: snart er han hjemme igjen. I Oslo. Nær meg.
Dagen etter skrus temperaturen opp, ytterligere. Jeg er fri, vi er frie, tida kan ikke gå fort nok.
En kveld jeg er ute med noen venner på Tilt, og den bekymringsløse rusen fyller meg med en ustoppelig selvtillit, sender jeg ham en ny melding. Jeg vet at han kom hjem for et par dager siden, det er på tide nå.
Jeg smiler lurt av min egen vittighet, før jeg legger mobilen i veska og gjenopptar samtalen rundt bordet. Når jeg sjekker den en liten stund seinere, ligger svaret der allerede.
Blodet fosser i årene, alt stemmer, tida er inne, det er nå det skal skje.
Jeg ringer på døra med utålmodige hender. Flyr opp trappene med selvsikre, vektløse skritt. Pulsen dunker hardt i halsen, det kribler i huden, en egen rus, en eksplosjon i hjernen.
Han står allerede klar i døråpningen og venter på meg. Det er 152 dager siden jeg gikk inn i denne oppgangen. 152 dager verdt ventetida.
Han ser på meg med et blikk som om dagene aldri har eksistert. Som om alt som har skjedd fra jeg sist tråkket over denne dørterskelen og til nå, er etset bort. Måneder og uker som aldri har passert. Jeg har visst det hele tida: det er oss. Det har aldri vært en flik av tvil i hjertet.
Han trekker meg inn i gangen. Jeg ser at øynene hans gløder, før han tar tak i hodet mitt, håret mellom fingrene, bestemte hender som fører ansiktet mitt mot sitt. Lepper som finner hverandre, våte tunger som har lengtet, sultne munner som finner veier over ansiktet, over halsen, over øreflippene, som om de tegner opp et nytt verdenskart, tegner opp land som har gått tapt i havet, og nå har kommet til syne igjen. Et nytt verdensbilde over ansiktene våre, malt med pensler av fukt og begjær og lyst. Som å se jorda med helt nye øyne, fra det mørke, uendelige verdensrommet. Bekreftelsen jeg har lengtet etter i disse 152 dagene er uttalt i dette møtet. Noen ganger trenger man ikke bokstaver, stavelser, ord. Kroppen forteller, sier alt det som trengs.
Jakkene faller på gulvet, sko snubles av. Han trekker kjolen min over hodet med et rykk, før han utålmodig drar av seg t-skjorta. Hendene mine åpner knappen i bukselinningen med rastløse, bestemte fingre, glidelåsen trekkes ned, bokseren trekkes av, bh-en, trusa, alt skal vekk, det kan ikke gå fort nok, han er godt utstyrt, fy faen han er sexy. Endelig får jeg nyte synet av den nakne kroppen hans, det kiler i underlivet, den varme huden hans brenner mot min. Kroppene, munnene; hele tiden limt sammen, som i et magnetfelt der avstand er motstand og nærhet er flyt. Vi er nordpol og sørpol, tiltrukket i fysikk. Vi skubber hverandre bortover gangen, det kan ligne en kamp, vi kastes i veggen, snubler innover i mørket, ingen grasiøse bevegelser å spore, ingen gjennomtenkte trekk, det er naturen som inntreffer; instinktene, det primale.
Han løfter meg etter hoftene, bærer meg inn på senga med bestemte bevegelser. De sterke hendene borer seg inn i huden, jeg kommer til å få blåmerker, jeg nyter hvert eneste smertestøt. Han har en råskap jeg aldri har opplevd, en voldsom intensitet. Av alle menn jeg har vært sammen med, har jeg aldri opplevd noe lignende. Han knurrer som et vilt dyr, som lederen av flokken, alfahannen, mens han stirrer meg inn i øynene og forteller hvor sexy jeg er, en gudinne, hvor perfekt kroppen min er formet; brystene, magen, lårene; før han møysommelig kysser hver eneste del, han utelater ikke en millimeter. Han hveser mot meg, hvisker hvor kåt han er, hvor mye han har fantasert om dette øyeblikket, og nå er vi endelig her. Lydene overrasker meg et øyeblikk, men forsterker opphisselsen. De smyger seg inn i øregangene og treffer et pulserende punkt langt inne i meg, vekker noe primitivt. Øynene er vidåpne, jeg ser alt tydelig i mørket, jeg er et rovdyr, klar til å jakte. Jeg er fryktløs, åpen, gir tilbake det jeg får. Det er akkurat dette et seksuelt møte mellom to mennesker skal romme; tilstedeværelse, selvsikkerhet, en egen sone der alle andre tanker kobles fra og tida står stille. Han holder håret mitt stramt bakover med den ene hånda, mens den andre maler brede strøk over hele meg med erfarne, bestemte bevegelser. Han har grådige hender, jeg har grådige hender, vi kjemper oss ut av hverandres grep, for så å gripe på nytt, og på nytt, og på nytt. Vi har viklet oss inn i hverandre, jeg klarer ikke skille ham fra meg lenger, vi er som én organisme, som om et helt nytt menneske har oppstått foran øynene våre.
Etterpå er det en egen ro i rommet. En trygghet i duftene, i kroppene, som når et lite spedbarn hviler på morens bryst, der sårbarheten har et vern, der den lille kan finne ly. Sånn ligger vi. Hodet mitt på brystet hans. Det naturligste i verden. Som om vi hadde ligget sånn i år etter år, i et helt liv, bestandig.
Og i søvnen, seinere, lener han seg mot meg. Brer armen rundt magen min, vikler fingrene sine inn i mine og kysser meg mykt på munnen, før han drifter videre og forsvinner igjen. Sånn ligger vi, som John og Yoko, og nå er det er han som er barnet som ubevisst søker nærheten på instinkt, fra langt der inne i drømmenes irrganger. Jeg ligger våken og kjenner hvordan ømheten fyller hele meg; jeg klarer ikke sove
gjennom denne sødmefylte natta. Jeg må lytte til pusten hans, kjenne varmen fra huden, kjenne at han er der. Være sikker på at alt dette faktisk er sant.
Dagen etter, ved kjøkkenbordet hjemme hos Peggy og Elisabeth, prater jeg som en foss. Ordene spruter ut av meg med en energi og letthet jeg ikke har kjent på mange år. Det føles ut som om jeg skal revne, og det som kommer ut er konsentrert lykke. De, som har fulgt meg i hele denne lange prosessen, sitter med store øyne og lytter. De ler, det må være smittsomt, vi er lykkelige hele gjengen. De har aldri møtt ham, så for dem er Gabriel nærmest en slags mytisk figur. Mens jeg forteller om intensiteten fra natta, om villdyret, om hele ut-av-kroppen opplevelsen, tikker det inn en melding på mobilen.
De neste ukene tilbringer vi vekselvis i senga og sofaen. Vi blir aldri mette, det er som en evig rus, jeg tror jeg svever 5 cm over bakken, ser verden fra litt høyere oppe. Jeg vet ikke hva som er natt lenger, vet ikke hva som er dag, jeg bryr meg ikke heller, ingen kjisjéer er svulstige nok til å beskrive denne følelsen. Vi lager middag, vi snakker om den utrolige reisen hit, vi pusser tenner, vi har sex. Små, hverdagslige ting; vi trenger ikke noe mer så lenge vi har hverandre. Alt jeg ønsker meg er hverdager med Gabriel.
Jeg begynner så smått å venne meg til intensiteten hans, tilstedeværelsen i hvert eneste øyeblikk. Vi kan stå omfavnet i fem minutter, det føles ut som femten, og bare stirre hverandre inn i øynene. Stryke en finger, sakte, over nese og lepper og kinn, kjenne de små, myke hårene som dekker ansiktshuden, en reise over hver pore og hver fregne; som om vi holder noe skjørt og umistelig i hendene. Vi sier ingenting, bare stryker varsomt, og jeg er fullstendig oppslukt, som i transe nesten, paralysert. Jeg har aldri opplevd dette før, det er totalt overveldende. Jeg føler meg sterk og svak på samme tid, euforisk, hele kroppen vibrerer i varme og lykke og oppstemthet.
Dagene er gode. Dagene er våre. Alt det vonde er glemt.
Peggy har bursdag, og vi har laget selskap. Mor sjøl har selvsagt bakt kaker i alle fasonger og smaker, og hele leiligheten er full av venner og latter og omsorg. Åh, så godt det er å være her. Her, blant mine. Når livet lysner etter en mørk periode, så skinner det virkelig. Hva er vel bedre enn å innvie den nye tilværelsen med bursdagsfest. Jeg poster et bilde på instagram, som en hyllest. Bildet viser veggen i første etasje i oppgangen vår, med en stor plakat med navn og gratulasjoner, og en kurv full av godteri. Akkurat i dag er det Peggy som har bursdag, men resten av året sørger hun for at alle beboerne i oppgangen blir gjort stas på når det er deres dag. Det er en sånn ting bare Peggy kan gjøre: finne ut når alle naboene har bursdag og lage en liten feiring i det man kommer inn døra. Det er godt naboskap i oppgangen vår, for å si det sånn. Under bildet har jeg skrevet: Peggy, den omsorgsfulle; hjemmet mitt. Du, som tok meg inn i varmen da det var kaldt og tomt. Du, som alltid er til å stole på, som alltid er der. En god venn, en god lytter - og en god nabo! Hvem andre lager bursdagsfeiring for resten av borettslaget, hele året igjennom? Takk for at du er du. <3
Jeg legger meg tilfreds, i min egen seng, den kvelden. Sender en melding til Gabriel før jeg slår av lyset; et siste godnatt.
Han har rett. Likevel stikker det i magen. Jeg synes det er ubehagelig å lese meldinga. Å lese ordvalget hans, at han blir forelsket i en av venninnene mine, gjør meg usikker. På et lite sekund er jeg kastet tilbake til kaoset for en måned siden. Jeg blir helt uvel. Jeg vet jo at det bare er en måte å uttrykke seg på, det er sånn Gabriel er; en mann av store ord, men det vekker den lille tvilen i meg. Jeg skulle ønske jeg var sterkere, men jeg gjør det jeg alltid gjør; spøker det bort.
En kveld vi ligger og prater på sofaen, tett sammenvevd, og jeg skimter gravlunden utenfor vinduet; trærne i grønn drakt langs gravsteinene, solas gylne lokk over parken, sier han plutselig:
“Jeg visste det bare, den første gangen jeg så deg. At der står hun: kvinnen i mitt liv.”
Responsen kiler seg fast i halsen. Kinnene brenner i rødt. Blikket, som jeg nå har øvd meg på å holde stødig, slås spontant ned. Jeg smiler antakelig med hele kroppen, kan nesten ikke tro det jeg hører. Noe sånt har aldri noen sagt til meg før.
“Det var nesten så jeg ikke ville at du skulle komme hit den første kvelden. Jeg var redd det skulle være for bra. At det skulle bli så overveldende at jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere det. Og akkurat sånn ble det jo.”
Ordene hans gnistrer inni meg. Bedøver det faktum at i morra reiser han igjen. Tre og halv måned borte fra meg. Først er det jobbing i flere ulike land, før en lenge planlagt ferie. Han vil nesten ikke snakke om det, og drar på spørsmålet om når han kommer hjem igjen. Det er så lenge til, sier han. “Minnie, du trenger ikke vente på meg. Lev livet ditt. Hold Oslo varm.”
Jeg sier at dette klarer vi, det er jo du og jeg. Jeg har ventet før jeg. Hva er vel tre og en halv måned i resten av et liv?
Når jeg går hjemover neste dag, etter den siste omfavnelsen, etter et langt, varmt kyss i gangen, jeg er glad i deg, sier jeg, jeg er glad i deg også, svarer han, er jeg helt rolig i kroppen. Jeg rusler gjennom gravlunden og hilser muntert på gartneren som planter nye stemorsblomster på en av gravene i nærheten av Ibsens hvilested. Jeg svinger bortom benken, den er nymalt i mørk grønn, og jeg vet at den er vår. Jeg smiler til fremmede på gata og klapper en hund som passerer med snusende, nysgjerrige bevegelser. Den myke pelsen kjennes god i håndflaten, og den varme snuta borer seg inn i fanget, hele kroppen er et smil. Våren har kommet og vi har lyset på vår side; jeg kjenner at det ordner seg nå. Fire ord går på repeat i hodet, som et mantra nærmest, som den vakreste poesi: kvinnen i mitt liv, kvinnen i mitt liv, kvinnen i mitt liv, kvinnen i mitt liv.
