5. Kyss meg, bare ta det du vil ha
Den første uka etter han har reist, gjenlever jeg dagene vi hadde sammen. Hvert minutt, hver berøring, det er så jeg fortsatt kan kjenne avtrykkene på huden. Jeg spiller filmen i hodet igjen og igjen; kysset i søvne, John og Yoko, frokostene uten klær, den ville knurringen, latterkrampene, du er kvinnen i mitt liv, jeg visste det første gang jeg så deg.
Vi melder hverandre sporadisk, men det er rart hvor fort den fysiske avstanden også preger relasjonen. Hadde det vært opp til meg skulle vi klart å holde nærheten varm, men jeg merker at noe er annerledes. Noe udefinerbart har sneket seg inn mellom oss igjen, jeg gjenkjenner det med en gang: en slags distanse. Jeg tar meg selv i å skrive mange meldinger på rad, spør om noe er i veien, veksler i humør og uttrykksmåte, uten at det kommer noe svar. Jeg får en panisk følelse i kroppen, det er så flaut å fortsette å skrive uten å få respons, men jeg klarer ikke motstå det. Hvorfor får jeg følelsen av å være i veien? Det er noe som skurrer.
Det tydeliggjøres i det han skriver. Enda oftere i det han ikke skriver. Han nevner aldri meg lenger, aldri oss, forteller mest om generelle ting; hva han har gjort, hvor lite han har sovet, hvor mye han har jobbet. Og om hvor vanskelig livet er. Jeg savner deg, skriver jeg. Håper dagene behandler deg bra, svarer han. Det er så tomt her uten deg, fortsetter jeg. Jeg er så sliten, responderer han, før han fortsetter: jeg lurer på om mine dager i Oslo er talte, jeg føler meg låst der, byen har for mange vonde minner. Jeg vet ikke om jeg orker mer, det er så mørkt i hodet.
Jeg går umiddelbart i omsorgsmodus. En panisk omsorg jager i kroppen, spørsmålene tvinger hodet i kne. Hva er det han forsøker å fortelle; sitter han med suicidale tanker på den andre sida av jorda nå? Er det derfor han trekker seg inn i seg selv? Er det et rop om hjelp? Vil han flytte?
Jeg forsøker å ringe ham, vil så gjerne hjelpe. Vil berolige med at Oslo er varmere enn han tror; jeg er jo her. Jeg kan forløse det innelåste, kan tine opp det kalde, jeg er klar til disposisjon: jeg er her for deg.
Det eneste svaret jeg får er en monoton ringetone - etterfulgt av en seig, evigvarende stillhet. Han ringer ikke tilbake, han sender ikke flere meldinger. Jeg sover ikke den natta.
Neste dag sender jeg en forklarende sms om at jeg ringte fordi jeg ble bekymret. Unnskyldende nesten. Jeg mente ikke å være for mye, vi ringes jo aldri.
Fortsatt stillhet. Det er også et slags svar.
Ukene går, månedene går, angsten tar bolig i meg, desperasjonen flytter inn, det er ikke lett å holde kontakten med noen som skrur seg av. Musklene verker, hele kroppen er fylt av en lammende migrene. Jeg er så jævla naiv, burde sett det komme; for et fuckings déjà vu, han er alt jeg vil ha, jeg er kvinnen i hans liv.
I mangel på meningsfulle oppgaver, har jeg gitt meg selv et viktig oppdrag: jeg passer tida.
Jeg har lagret forskjellige klokker på telefonen min; en for hver av byene jeg vet han oftest jobber i. New York. Toronto. Bangkok. Hamburg. Jeg forsøker å lage en slags orden i kaoset. Noterer meg når sola står opp og når den går ned på de ulike stedene, og når det lønner seg å sende meldingene jeg knapt tør å skrive lenger.
Det nærmer seg dagen for hjemkomsten, jeg tror iallefall det, han har aldri gitt meg noen dato. Jeg har spurt flere ganger, dristet meg til noen små ord pakket inn i nye sanger og ufarlige fraser, men enten svarer han ikke på spørsmålet, eller så er han vag og påstår at det er vanskelig å si.
Men i helvetes satan da! Jævla forpulte drittopplegg! Fittefaen! Kan han ikke bare si når han kommer hjem?
Jeg trenger å få en avslutning, hvis det er det det blir. En endelig beskjed, før jeg faller fra hverandre. Jeg har ingen retning lenger, vet ikke hvor jeg skal, synker som en stein, en svær en. Ikke faen om dette skal få fade ut over sms; jeg vil møte ham ansikt til ansikt. Jeg har gitt opp hele livet for ham, det er ikke verdig denne nedrige slutten.
Langt bak i hodet hviler likevel et bittelite håp. Jeg kan ikke fatte hva som har forandret seg siden vi så hverandre sist, og jeg var den eneste han ville ha. Uten håpet har jeg ingenting, det er ikke flere komponenter i livet mitt å fjerne. Jeg må nedverdige meg til å stille spørsmålet en aller siste gang: når kommer du hjem?
Tastaturet er som glødende kull, jeg tør nesten ikke røre knappene.
Alkoholen får meg gjennom dagene. Gir effektiv førstehjelp, flaske til munn-metoden, holder pusten og hjertet i gang. Jeg forstår ikke hva som skjer, vet ikke hva han vil, ser ingen fremtid med ham, ser ingen fremtid uten. Det er så jævlig deilig å være full. Den lindrende følelsen når alkoholen siver ut i musklene, det kiler nesten, avspenningen når de fastlåste tankene lirker seg løs med hver slurk. Å kjenne at sorgen, den opprivende, umenneskelige sorgen, gradvis forsvinner og jeg så smått blir meg selv igjen, at grepet hans løsner og til slutt blir borte en gang uti den sjette halvliteren. Alt jeg vil er å drikke. Trykke på den himmelske pauseknappen.
Jeg vil ligge med alle. Jeg ligger med alle. Alle jeg finner attraktive er mine. Jeg gjenoppdager at jeg er tiltrekkende, det er lett å forføre; jeg er Oslos Mata Hari, uimotståelig i florlett silke og perleundertøy, en fristerinne; Norma Jean kledd i Nr. 5, Hey mister president, så latterlig enkelt.
De er overalt; i baren på Revolver, på Mono, på Bonanza, på 7/11 etter stengetid, på kebabsjappene i Torggata, i taxikøene; hele byen er fylt opp av varme, kåte menn. Hei, skal vi ha nachspiel, har du noe å drikke, hos meg eller deg? Jeg kjenner ingen blyghet, er ikke redd for avvisning, jeg tar det jeg vil ha. Det er som et jag i meg, et umettelig begjær.
Menn er fantastiske sånn, jeg elsker disse spontane møtene i natten. De er rett på sak, ufiltrerte, jeg har så lyst på deg, du er så jævlig sexy, jeg må ha deg nå. Overraskelsen i øynene, i det lille øyeblikket når de møter en kvinne som tar initiativet, som vet hva hun vil ha og hva hun skal gi, som intuitivt kjenner nytelsens små stier; en reise der man vet hvor man skal ta snarveier og hvor man skal gå omveier, når man skal dvele og når man skal fly. Det eksotiske de har drømt om, det som løfter selvtilliten og tenner flammene i øynene deres. Og sammen tegner vi en usynlig kontrakt om at denne natta er vår. I de neste timene er det bare oss, vi kan gjøre det vi vil, så lenge vi vil; i akkurat denne natta valgte vi hverandre.
Så fort mørket senker seg over byen, når gatene skifter karakter og den umerkelige utskiftningen av mennesketyper inntreffer, går rovdyret ut. Predatoren jakter følelsen av å være levende, av kontroll, hun følger duftsporene som leder fram til erobringen, jeg nyter hvert sekund. Det kan ligne en avhengighet. En ustoppelig søken etter å føle noe. Noen til å fylle tomrommet. En bekreftelse på at jeg fortsatt er attråverdig, at noen skal ha lyst på meg på sånn som han hadde, at det som skjedde mellom oss kan ha vært sant.
Og i de øyeblikkene, i de hete favntakene der jeg er meg selv igjen; sterk, uovervinnelig nesten, får jeg bekreftelsen jeg søker. At alt han tok fra meg fortsatt er der.
Kunsten er å forlenge natta sånn at dagen ikke slipper riktig til. Det er den myke, avsluttende delen av avtalen som gjenstår, det som forsegler opplevelsen, det mest meningsfulle som skal skje mellom oss. For når det nærmer seg møtets slutt, og lyser siver svakt gjennom gardinene, skjer det en lavmælt, stille forvandling. De selvsikre, maskuline kommandoene fra natta, byttes ut med morgenens sårbare, fortrolige tilståelser. Det er den lille gutten som trer fram. Forsiktig legger de hjertet sitt i hendene mine, i tryggheten, også åpner de opp om mødre og brødre, om oppvekst og om savn. Nå er vi tett på det innerste, ved selve kjernen av mennesket, jeg har den evnen, jeg får fram dette i dem. Jeg er en god lytter. Jeg forsøker å frede de øyeblikkene, jeg setter dem høyt. Det minner om noe ekte, noe vedvarende; kjærlighet kanskje.
For etterpå kommer ensomheten. Stillheten i gangen etter at skoene er knytt på og jakka henger utålmodig over skuldrene. Den nølende klemmen som vitner om at den usynlige kontrakten snart er utløpt, et siste hadet, vi ses, og døra som lukkes før lyden av det vesle kneppet i låsen runder av seansen, og det bare er meg igjen. Magien er brutt, tida har begynt å gå igjen, og det som nettopp var nært og intimt, er nå bare et minne, en flyktig erfaring jeg skal arkivere og aldri ta fram igjen.
Kanskje ses vi igjen en dag, på en buss eller trikk, kanskje øynene våre møtes i et uforberedt blikk over fontena på Youngstorget. Og vi, som har vært så nær hverandre det går an å komme, kroppene smeltet sammen i timesvis, slår blikket ned og passerer hverandre uten å fortrekke en mine. For sånn er kontrakten utformet; vi hadde vår tilmålte tid, og nå er vi igjen det vi alltid har vært; to fremmede uten forbindelse.
Kroppen begynner å merke det nå. Det er så altfor liten tid til å hvile. Jaget etter nye møter, nye måter å få tida til å gå på, etter selve følelsen av å være i live, har motsatt effekt. Jeg er en bil i 130 kilometer i timen, susende nedover Autobahn. Jeg tilbakelegger mil etter mil med hard, fargeløs asfalt, suser gjennom et betonglandskap uten hverken varme eller sjel.
Jeg skjønner at jeg snart må bremse.
Likevel fortsetter jeg. Girer om, tråkker inn gasspedalen på nytt, maksimerer hastigheten og kjører det bilen er god for. Jeg kjører som om jeg har djevelen i hælene, med et mål for øye; at Utopia ligger der foran meg, selve paradiset, endestasjonen, der jeg skal sette ned tempoet, parkere bilen, og til slutt finne en sårt tiltrengt ro.
Det er ute av kontroll. Menn, sex, jeg drikker til det blir svart, husker aldri slutten, vet ikke hvilken dag det er lenger, får aldri tilfredsstillelse, det blir aldri gøy nok, hvordan kan jeg toppe den siste ekstasen, når er neste fest, vi ses der! Fylla, dag seks, jeg må sove, men jeg finner ingen ro i søvnen. Drikker heller til jeg kapitulerer.
Jeg ufarliggjør måten jeg lever på, alle har det jo sånn her i perioder, det er helt normalt. Jeg kaller det Livets Festival og drar spøker om viktigheten av å komme seg opp på hesten, det er klart man må reparere med en liten øl. Jeg skyller ned angrepiller med Prosecco på vorspiel, og sender bildebevis med artig tekst til vennene mine. Jeg er kjapp i replikken, programmert morsom, sånn bare jeg kan være. Alle ler. Selvironien er det eneste ved meg som fortsatt fungerer.
Jeg skjønner det langt inni der et sted: dette er ikke normalt. Bilen er i ferd med å kræsje inn i autovernet, det blir et dødelig sammenstøt, jeg har jo faen ikke lappen en gang. Det her er slettes ingen spøk lenger. Jeg klarer ikke å stoppe. Noen må stoppe meg.
Jeg tenker mer og mer på døden. Jeg vil så gjerne leve. Jeg har vondt overalt; en brennende smerte i magen, det verker i beina og armene, det river i halsen, jeg er kronisk hes, jeg kan ikke synge, jeg har ødelagt stemmen min. Det er noe alvorlig galt, det er jeg helt sikker på. Jeg sjekker lommelegen innimellom, og det er da jeg skjønner hvilken vei det bærer: jeg har fått kreft, i leveren og tarmene og strupehodet, det er min egen skyld, men jeg lar det bare fortsette. Jeg har garantert klamydia, jeg blir sikkert steril og kan aldri få egne barn, familien jeg alltid har drømt om. Når jeg blir gammel er det ingen til å ta vare på meg.
Jamen herregud, hvorfor stopper du ikke, tenker du sikkert nå. Når det har gått så langt, hvis du er så redd, kan du ikke bare bremse ned, endre livsstilen, og sjekke alt du bekymrer deg for? Du vil vel ikke risikere helsa og framtida di - for det her?
Godt tenkt. Du har helt rett. Jeg vil jo ikke det.
Problemet er bare det at jeg er så sikker på at jeg er alvorlig syk, at jeg ikke tør å sjekke det i frykt for å få dårlige nyheter. Det ville i tilfelle vært selvforskyldt, er jeg virkelig så dum, jeg er jo ikke egentlig det, jeg orker ikke se min egen utilstrekkelighet i øynene.
Jeg har blitt likegyldig. Jeg bryr meg ikke om alle de jeg møter på vei hjem fra nachspiel, de som skal på jobb, morgenfriske, med familier og jobber og en mening med ting, hvordan de må se meg, oppfatte meg, der jeg ustø virrer meg hjemover, godt synlig i bybildet. For å være ærlig kjennes det litt godt også. Jeg driter i det. Fasade har aldri fascinert meg.
Jeg går til slutt til legen og drar en spøk om at jeg sikkert har fått skrumplever. Neida, men jeg er veldig mye på fest, det blir en del gjøgling, sier jeg, det er litt mye nå, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Selv ikke der, inne på legens kontor, klarer jeg å innta alvoret som trengs. Pirke i det såre og være ærlig. Jeg fremfører bekymringen min som et slags stand up show, også ler vi begge to. Legen svarer at selv gutta i parken klarer seg som oftest greit, det er utrolig hva kroppen klarer å hanskes med. Jeg trenger ikke bekymre meg for skrumplever, men jeg bør roe det litt ned, helt klart. Dette er det beste jeg klarer akkurat nå, humor, som om det er morsomt; det er gøy å leve, hei hvor det går. Jeg tviholder på en normalitet, anstrenger meg for å vise at joda, jeg takler livet jeg, selv om det er jævlig trått akkurat nå. Det er jo et glimt av overlevelse inni der; jeg klarer å møte opp, jeg smiler og slår av en spøk. Selv legen vil jeg imponere.
Jeg burde gått til en psykolog, har drømt om det i årevis, men det er lange ventetider og jeg trenger øyeblikkelig livredning. Det får vente. Jeg får en time hos logoped fordi jeg har mistet evnen til å synge og snakke, det har blitt kronisk nå. Stemmen, som jo er arbeidsverktøyet mitt; det kan hende jeg bør begynne å bry meg om den snart. Jeg gir det en sjanse. Jeg sitter på en yogaball og repeterer små ord med en vinkork i munnen, ikke så ulikt et par partytriks jeg har i ermet og vanligvis drar fram etter midnatt. Livets festival ruller videre, tenker jeg inni meg, og synes jeg er vittig.
Men mest av alt prater vi. Jeg åpner opp om kjærligheten som ikke vil seg, om tap og sorg og maktesløshet. Om ensomheten. Om livet jeg ikke mestrer. Nå synker jeg, sier jeg, jeg er ingen god svømmer. Det er timer der vi ikke kommer i gang med stemmeøvelsene. Jeg får grønn te og full oppmerksomhet, og hun fyller en rolle i livet jeg savner så sårt, hun er den voksne som trøster det lille, hjelpeløse barnet i meg. Hun er en god lytter, omsorgsfull, enda et menneske jeg kan hvile i; som en mamma nesten. Jeg går dit i fire måneder. Jeg vet ikke om stemmen gjør noen særlige fremskritt, men inni meg har det så smått begynt å spire igjen: bittesmå, grønne knopper kan så vidt skimtes langt der inne mellom nervetrådene.
Siden Gabriel og jeg ikke har noen felles bekjente, er det vanskelig å følge med på hva han gjør eller hva som skjer i livet hans. Jeg er desperat etter informasjon. Instagram er det eneste sosiale mediet han er på, og det gir meg altfor lite innsikt; han poster sjelden, og det er oftest jobbrelatert. Ute på Livets Festival møter jeg naturligvis mange ulike mennesker, også mange fra bransjen hans. Men jeg må passe meg, jeg trår veldig varsomt i disse samtalene. Jeg kan ikke brase ut med spørsmål om privatlivet hans til noen han muligens kjenner, så det blir å famle seg frem for å etablere at vi har en felles bekjent, før jeg kjenner etter hvor langt jeg kan gå for å stilne min nysgjerrighet. Jeg øver meg på ulike innganger, prøver å gjøre dem så naturlige og nonchalante som mulig: Åja, du jobber med arkitektur ja! Kjenner du Gabriel Dyrgaarden kanskje? Problemet blir bare hvordan jeg skal følge det opp hvis svaret viser seg å være ja. Veien derfra, til å få svar på alt jeg lurer på er meget lang. Jeg kan ikke akkurat fortsette med: vet du hvor i verden han er nå? Har han kommet hjem fra ferie? Tenker han på meg? Har han det bra? Har han flyttet fra Oslo? Er han deprimert? Prøver han å unngå meg? Betydde jeg ingenting for ham? Vet du hva han gjør i kveld? Jeg vil jo ikke fremstå som en seriemorder i planleggingsfasen heller.
En kveld jeg er ute, har jeg flaks. Eller, jeg vet ikke om jeg vil kalle det flaks, men jeg kommer iallefall i prat med ei jeg kjenner litt i bransjen, som det er naturlig å åpne seg litt mer opp til. Jeg er ganske trygg på at hun ikke tror jeg er en seriemorder. Responsen hennes på informasjonen om at vi har hatt en relasjon er derimot nedslående. “ Åh, jeg trodde han hadde fått seg kjæreste jeg? Han ble jo sammen med hun skuespilleren? Jeg er ganske sikker på det altså. Men det kan jo være slutt selvsagt.”
Jeg prøver å svare uberørt tilbake. “Åja, det visste jeg ikke. Nei, ikke vet jeg, det er en stund siden vi har møttes.” Magen vrenger seg. Et arsenal av spørsmål skyter fart gjennom hodet. Hvilken skuespiller? Når i helvete skjedde dette; parallelt med at vi har hatt kontakt? Hvordan har han rukket det? Kan det være sant? Også har han faen ikke sagt noe til meg.
Jeg strener bort i baren og kjøper en øl og to Fernet, og styrter alt som om det står om verdensrekorden. Jeg enser ikke menneskene rundt meg, jeg er helt alene i en bar full av folk.
Den natta gjør jeg noe jeg vanligvis prøver å unngå. Sender melding i fylla. Jeg er selvsagt ekstremt bevisst på å være lett i tonen og vise at det går greit med meg, selv med to i promille, men sendetidspunktet avslører meg. Jeg har dette behovet for å framstå som om jeg er i vater, at jeg takler ting; jeg er en det er bekymringsløst å ha kontakt med.
Men jeg må vite om han har kjæreste. Det er en absolutt nødvendighet.
Alt godt, faktisk. Livet smiler. Helvete heller. Jeg burde vært rasende.
Svaret kommer neste formiddag. Jeg er fyllesjuk, deprimert, og knapt nok våken.
Fy faen. Så var det sant. Han har faktisk blitt sammen med noen andre mens jeg har gått her og lengtet og ventet, og trodd at jeg var kvinnen i hans liv. Også har han ikke nevnt det med et ord. Det er faen meg ikke til å tro. Hvem er det som gjør sånt? Gabriel gjør tydeligvis sånt.
Håper du har det fint. Jo, takk for omtanken, du! Godt å høre fra deg. Hva faen er godt med det? Så jævlig bra at dere hadde det hyggelig da, din torturist! Kjærlighetens opiumsrus og mysterier. Spar meg. Elisabeth hadde rett hele tida; pompøs kunne vært mellomnavnet hans. Lyspunktet er at det heldigvis er slutt. Takk og lov, jeg hadde ikke orket så se ham sammen med noen andre, til det er jeg altfor svak. Og nå har han reist igjen, uten at jeg har fått ta det siste oppgjøret. Jeg føler meg lurt. Jeg må ha den siste samtalen. Raseriet bobler i magen, han har strupetak på meg fortsatt. Hjertet synker og stiger om hverandre.
Video by: Laukli & Laukli // Quotes by: Tomas Espedal // Actors: Herbert Nordrum and Veronica Andersson
