6. Du er overalt, men ikke her

Jeg skimter ansiktet ditt i bussvinduet; skjegget, de rene trekkene, det mørke håret, der er du jo, endelig. Jeg får øye på deg i morgenrushet, i stimen av mennesker, opp og ned i rulletrapper, hastende over fotgjengerfelt, på vei til skole og jobb. Jeg er overbevist om at det er sykkelen din som suser forbi trikken, jeg kjenner igjen fargene, den er sort og blå, og er det ikke du som kommer gående langs elva? 

Du finnes i alle gater, i alle ansikter, du er overalt, men ikke her. Jeg så deg i dag. 

Nesa har fått teften av deg. Den værer den maskuline, konsentrerte duften din, og jeg stopper opp for å se etter deg. Parfymen ligger som en behagelig eim i hele gata, og jeg fyller lungene til randen, snuser deg inn, og der er du, i et kort øyeblikk.

Du finnes i alle gater, i alle odører, du er overalt, men ikke her. Jeg luktet deg i dag.

Du passerer meg der i det trange smuget. I det lille sekundet der vi skumper borti hverandre og jeg gjenkjenner varmen din, de sterke, muskuløse armene, og jeg griper forsiktig etter deg i forbifarten, får nesten tak i frakken din, før du hastig forsvinner videre. 

Du finnes i alle gater, i alle nærvær, du er overalt, men ikke her. Jeg følte deg i dag. 

Jeg kjøper en aprikos hos frukthandleren på torget. Det myke, lodne skallet gir etter for bittet uten noen form for motstand. Sødmen fyller hele munnen, og det saftige fruktkjøttet etterlater en lengtende hunger etter leppene dine, etter tungene våre som møttes og ikke ville skilles, og jeg slafser deg i meg til det er tomt for nytelse, og det eneste som ligger igjen er en hard stein i håndflaten. 

Du finnes i alle gater, i alle aromaer, du er overalt, men ikke her. Jeg smakte deg i dag.

Musikken gir alt mening. Sannheten finner veien ut av headsettet og inn i kroppen. Den smyger seg inn i ørene og sprer seg videre til alle organer og alle celler, og blant klangfullt piano, volumpedaler og avslepne skarptrommeslag trer du og jeg fram. Vi finnes i melodiene. Matt Berninger synger om oss i Pink Rabbits, sier jeg. Du må lytte til teksten, du kommer til å forstå hva jeg mener, jeg lover. 

Jeg forstår, svarer du.  

Du finnes i alle gater, i alle sanger, du er overalt, men ikke her. Jeg hørte deg i dag.

I couldn't find quiet, I went out in the rain 

I was just soaking my head to unrattle my brain

Somebody said you disappeared in a crowd 

I didn't understand then, I don't understand now

Am I the one you think about when you're sitting in your fainting chair drinking pink rabbits?

Am I the one you think about when you're sitting in your fainting chair drinking pink rabbits?

And everybody was gone

you were staring down the street 'cause you were trying not to crack up

It wasn't like a rain it was more like a sea, I didn't ask for this pain, it just came over me

I love a storm, but I don't love lightning, all the waters coming up so fast, that's right

Am I the one you think about when you're sitting in your fainting chair drinking pink rabbits?

Am I the one you think about when you're sitting in your fainting chair drinking pink rabbits?

And everybody was gone

I was staring down the street 'cause I was trying not to crack

I was solid gold, I was in the fight

I was coming back from what seemed like a ruin

I couldn't see you coming so far, I just turn around and there you are

I'm so surprised you want to dance with me now, I was just getting used to living life without you around

I'm so surprised you want to dance with me now, you always said I held you way too high off the ground

You didn't see me I was falling apart, I was a white girl in a crowd of white girls in the park

You didn't see me I was falling apart, I was a television version of a person with a broken heart

You didn't see me I was falling apart, I was a white girl in a crowd of white girls in a park

You didn't see me I was falling apart, I was a television version of a person with a broken heart

And everybody was gone, 

you were staring down the street, cause you were trying not to crack up

And Bona Drag was still on

Now I only think about Los Angeles when the sun kicks out

Now I only think about Los Angeles when the sun kicks out

You said it would be painless, a needle in a doll

You said it would be painless, it wasn't that at all

You said it would be painless, a needle in a doll

You said it would be painless, it wasn't that at all (when the sun kicks out)

You said it would be painless, a needle in a doll (when the sun kicks out)

You said it would be painless, it wasn't that at all

Pink Rabbits, The National

Rundt meg ligger gravlunden stille og mørk med alle sine skjulte historier. Jeg går hit ofte nå, bare for å føle at jeg er nær ham. Jeg setter meg på benken, hører på sangene han har sendt, ser opp på leiligheten hans, og håper at i dag skal det være lys i vinduet. Jeg drømmer om å få et glimt av ham, en bevegelse der inne: et bevis på at han er hjemme igjen. Det er som om kroppen verker litt mindre da, det døyver noe av smerten, det er liksom det nærmeste jeg kommer det som var oss. Men hver gang er leiligheten mørklagt. Det er bekmørkt der inne, ikke en strime av lys; det er som å se et speilbilde av mitt eget indre.

Innimellom ser jeg mennesker som sørger over sine døde. Fra avstand ser jeg at de tenner gravlykter og legger ned hvite roser i gresset, før de setter seg ned på huk med bøyd nakke og krum rygg. Antakelig kjenner de savnet som river i kroppen, kanskje kjenner de også på trøst. Jeg drar også til hit for å minnes en jeg savner. Fraværet av ham er i ferd med å spise meg opp innenfra, men jeg kommer uten blomster og uten lys, for han jeg savner er ikke død, nei, han er høyst levende; han er et eller annet sted i verden, jeg aner ikke hvor. Alt jeg vet er at han er alle andre steder, sammen med alle andre mennesker, enn akkurat her, sammen med meg. 

Bjørketrærne hviler vaktsomt over gravsteinene, med greinene lik beskyttende, trygge armer. Under det gulnede gresset, under jorda som såvidt har fått frosten i seg, seks fot ned, kanskje mer, kanskje mindre, blant meitemark og biller og edderkopper og saksedyr, ligger restene av utallige storheter. Bjørnson, Ibsen og Munch har alle fått sitt siste hvilested her under de massive trekronene. De lever videre gjennom kunst og litteratur, gjennom ettermæle og minner. Jeg sitter alene på den mørkegrønne benken og får ikke ro. Hvis jeg dør nå, har jeg utrettet altfor lite til at noen vil huske meg om hundre år, jeg har dessverre ikke noe Ibsensk i meg. 

Sånn sitter jeg, fortapt langt inn i egne tanker, og ser for meg hvordan noen kan være døde, og fortsatt høyst levende på samme tid. Så har vi iallefall noe til felles, Ibsen og jeg. 

Jeg lurer på hvor lenge jeg har sittet her. Benken er kald mot lårene, og jeg har ikke engang lagt merke til at mørket har lagt seg tungt over hele lunden. Jeg tar fram mobilen og ser på klokka; 00.13. Så seint? Jeg må komme meg hjemover. Jeg drar jakka tettere rundt meg, og skal til å reise meg før jeg flytter blikket mot leiligheten en aller siste gang. 

Blodet stilner. Det står helt, helt stille, det er ikke en antydning til krusning i årene. 

Nyrene svikter. Avfallsstoffene hoper seg opp, jeg mister følelsen i hender og føtter, og kjenner hvordan trettheten overmanner meg fullstendig. 

Hjertet stopper. Det slår det sitt aller siste slag, kroppens viktigste muskel har hatt sin siste sammentrekning, ikke en bevegelse er igjen å spore. 

Pusten opphører. Den siste resten av det varme åndedraget løser seg sakte opp i den kjølige høstlufta, lungene kan hvile nå. 

Musklene låser seg, kjeven likeså. En kropp som var levende for bare et par minutter siden, mister gradvis temperaturen og fryser til i en fordreid grimase på den kalde benken. 

Huden stivner, øynene tørker ut, forråtnelsen er siste ledd i prosessen før skjelettet ligger helt alene igjen.

Snart vil høstbladene dale ned og dekke kroppen min; svøpe den i et likklede av rødt og gult og orange, som et siste minne om det som var meg. Det er praktisk at jeg allerede befinner meg i en gravlund, som om jeg var på rett sted hele tiden, at dette var det uunngåelige.  

Hvorfor lyser det i vinduet? En skikkelse beveger seg der inne.

Den døde kroppen reiser seg med langsomme, mekaniske bevegelser. Gjenoppstandelsen, mirakelet, påskemorgen slukker sorgen. Løvet virvler i et spektakulært fargespill, dødens dans i høstens drakt, før bladene mykt treffer jorda. Jeg går jeg sakte mot leiligheten, en zombie på vei mot lyset, mot det uforståelige. Det eneste som kan vekke meg til live igjen; reversere forråtnelsen, tilføre øynene ny fukt, tine opp huden, musklene og kjeven, få i gang pusten og nyrene, sparke i gang hjertet så blodet igjen kan sildre gjennom årene, er ham. 

Et hei, et smil, en omfavnelse, og jeg vil være sprell levende igjen. 

Håpet om et nytt liv stiger for hvert slepende skritt over den harde, kalde asfalten. Jeg kjenner hvordan varmen så vidt vender tilbake til lemmene, hvordan forventningen bruser mildt gjennom nervetrådene. 

Framme ved døra løfter jeg den livløse hånda, brekker opp fingrene én etter én. Jeg legger pekefingeren mot ringeklokka, trykker knappen inn, hører lyden av ringetonen. Venter på svar. 

Trykker knappen inn igjen. Den samme lyden. Venter på svar. Trykker knappen inn igjen. Den samme lyden. Venter på svar.  

Stillheten.

Han åpner ikke. Vil ikke åpne. Jeg vet at han er der inne. Han skjønner at det er meg. 

Elisabeth og Peggy tar meg i mot når jeg kommer hjem. Jeg kommer snublende inn døra, orker ikke gå et skritt lenger, er så uendelig sliten. Hjemveien har vært en umenneskelig kraftanstrengelse, jeg aner ikke hvor lang tid jeg har brukt, jeg tror jeg har gått hele veien. Jeg synker sammen i den smale gangen, kroppen kveilet i fosterstilling, armene foran ansiktet som om jeg vegrer meg mot slag og spark. Jeg gråter så det rister. De kommer styrtende til, løper mot meg; skjønner at det er alvor. Trøstende ord, beskyttende armer, jeg klarer ikke gå, de må støtte meg inn på sofaen. Jeg har ikke flere krefter igjen, klarer ikke få fram ordene mellom alle hikstene, jeg hyperventilerer, får ikke puste. Herregud, hva er det som har skjedd, Minnie? Jeg skimter så vidt bekymringen i ansiktene deres, et sted bak alle tårene. De spørrende øynene, usikkerheten i bevegelsene, dette er så ulikt meg. 

Langt der inne i gråten sitter den sedvanlige skammen. Den knuger stramt rundt selvbildet mitt, jeg kan takke meg selv. Hvorfor lot jeg det gå så langt? 

Når jeg får roet ned pusten og gjenvinner kontrollen igjen, forklarer jeg. Jeg forteller om døden i gravlunden og lyset i vinduet. Om bevegelsen der inne, om sjokket. Og den nådeløse avvisningen. Jeg kjenner i det jeg forteller, at jeg føler meg dum. Det er absolutt ingenting i svarene deres som tilsier at jeg skal føle det sånn, men jeg føler meg som en idiot. Alt dette er min skyld: jeg har latt det pågå, jeg har vært utydelig, jeg har vært tilgjengelig. Det er min skyld at han oppfører seg sånn, jeg har jo ikke sagt ordentlig i fra at det ikke er greit. 

Jeg trodde til og med på at han visste det, første gangen han så meg: at det var meg. 

Jeg er så jævla naiv.

Elisabeth er rasende. Hun er så sint at hun spytter når hun prater. Hun forbanner Gabriel med hissige bevegelser, og sier at han der skal jeg holde meg så jævlig langt unna heretter. Du er ikke dum, formaner hun. Ingen kan verne seg mot sånt. Peggy støtter opp om tordentalen, men hun ser helt sjokkert ut, redd nesten, hun virker ikke å være helt komfortabel med så sterke følelsesutbrudd. Resten av natta holder vi sammen på sofaen, vi tre. De analyserer, de lytter, de lar meg gråte, de kommer med oppmuntrende ord, de blir hos meg. De blir. Jeg tror de passer på at jeg puster. At jeg holder meg våken. Vi må bare komme oss igjennom denne natta.

Du fikk ikke nok av meg. Du skrev jo det. Du sa jo det. Du viste meg jo det. Gjorde du ikke?

Hvem var vi, hvis det ikke fantes noen vi, når meldingene og sangene fløt mellom oss i en ustoppelig strøm?

Hvem var vi, hvis det ikke fantes noen vi, på benken i gravlunden?

Hvem var vi, hvis det ikke fantes noen vi, når vi skubbet hverandre gjennom gangen som en kamp?

Hvem var du, hvis det ikke var du som sendte meg den e-posten?

Hvem var du, hvis det ikke var du som slapp alt du hadde i hendene for å møte meg?

Hvem var du, hvis det ikke var du som ville våkne sammen med meg?

Hvem var jeg, hvis jeg ikke forlot alt jeg hadde for å få deg?

Hvem var jeg, hvis jeg ikke var kvinnen i ditt liv?

Hvem er jeg, hvis jeg ikke skal få være med deg? 

Video by: Laukli & Laukli // Quotes by: Tomas Espedal // Actors: Herbert Nordrum and Veronica Andersson