7. Beklager, elskede

Det sies at kjærlighetssorgen er sorgen det ikke sendes blomster til. En sorg uten anerkjennelse og kondolanser, en fortiet sorg der omgivelsene er enige om at livet bør gå videre. Kjærlighetssorgen er en ensom sorg. Det er ikke tilbud om sorggrupper, det kommer ingen prest på døra, det er ingen minnestund over den du har mistet.

Du står helt alene igjen med bearbeidelsen.

Kjærlighetssorg, som annen sorg, kan oppleves så traumatisk at det kan føles som om du er i livsfare. Visste du at man kan dø av sorg?

Japanerne kaller det ​takotsubo​. Det har fått navnet sitt fra en helt spesiell krukke som japanske sjømenn bruker til å fange blekksprut med. Krukken er formet med en smal hals og stor kropp, og blekksprutene lirker seg inn i den smale åpningen for å finne ly - for så å aldri finne veien ut igjen. Når du dør av sorg, har formen på venstre hjertekammer, hjertets største pumpestasjon, svulmet opp og inntatt en krukkelignende form - en ​takotsubo​.

Forskerne kaller det Broken Heart Syndrome. Det omtales som en innvendig eksplosjon. Den akutte, dramatiske sorgen fremkaller et sjokk så sterkt at dosen av stresshormoner som skilles ut i kroppen blir så voldsom at venstre hjertekammer eksploderer. Akutt hjertesvikt. Du kan dø av et knust hjerte. Det finnes mange eksempler på eldre ektepar som har delt hele livet sammen, som så brått dør med få dagers mellomrom. Ved første øyekast kan det se ut som den siste som forlater livet har fått et alminnelig hjerteinfarkt, men ved nærmere undersøkelser finner legene ingen forstoppede blodårer. De ser derimot at alle de knuste hjertene har et fellestrekk: de har svulmet opp og fått en ny form; plutselig ser de nå ut som en krukke. Akkurat som en ​takotsubo​, lokker kjærligheten med å gi deg ly. Du kan hvile i denne kjærligheten, du kan trygt gi hjertet ditt til den andre; du har ingenting å frykte her.

Du skal passe deg for kjærligheten. Den er livsfarlig.

Tapet av kjærlighet er prisen vi betaler for å elske. Kjærlighetssorgen kan til tider være mer brutal enn å miste et elsket menneske til døden. Den du elsker fortsetter å leve livet sitt uten deg. Den du elsker får nye relasjoner, og gjenopptar rutiner og mønstre dere hadde sammen, men denne gangen med en annen. Kanskje kalte han deg for pus eller elskling eller baby, og nå er det noen andre som er baby. Og vondest; du er ikke lenger et elsket menneske, noen andre har tatt din plass: den ultimate avvisningen. Hvilken verdi har du nå, når den andre ikke lenger elsker deg?

Det er ingenting du kan gjøre. Du kan observere det fra utsiden, du kan tenke; jeg kommer aldri til å overleve - men du er nødt til å akseptere. Du må godta. Jeg tenker ofte på Jimmy. Oppi alt kaoset, inni alt det vonde, ligger også den voldsomme ømheten for ham. En mann jeg har elsket i åtte år av livet mitt. Jeg elsker ham fremdeles.

Jimmy. Mannen det er umulig å si noe negativt om. Han, som hadde forutsigbarheten jeg så sårt trengte. Han, som jeg alltid kunne regne med, uansett, bestandig, selve ankeret. Jeg tror aldri noen har elsket meg som han. Samtidig var det nummenheten, følelsene som kilte seg fast. Jeg forstod ikke hva som foregikk, det bare låste seg og satt seg fast langt der inne. Jeg distanserte meg så fra alt som var vanskelig at jeg knapt nok husket hvem jeg var lenger. Som om en del av meg var borte. Han hadde ingen mistanke om at jeg var forsvunnet.

Som den gangen jeg fant en kul i det ene brystet. På høyre side av venstre bryst, ned mot kjertlene under armen. Var det ikke noe der? Jo, uten tvil. Fingrene klemte rundt den harde klumpen, kjente fra alle vinkler, strøk og kløp til huden ble sår og rød, og frykten eksploderte i kroppen og hjertet ble like hardt som svulsten som nå vokste med rekordfart i det mest kvinnelige jeg hadde.

Hjelp meg. Noen må hjelpe meg.

Hvis du var meg hadde du kanskje gått med urolige skritt ut på kjøkkenet der Jimmy nynnet rundt i kaffelukta og sagt: jeg har funnet en kul i brystet. Jeg er redd.

Du hadde sikkert ikke rukket å si noe, for han hadde lest bekymringen i hele ansiktet ditt i det du kom inn i rommet, og spurt hva som var i veien. Han hadde satt

kaffekoppen på benken og omfavnet deg med trygge, beroligende armer, før han hadde overøst hver eneste lille del av deg med den omsorgen du så sårt trengte. Du hadde tatt imot de trøstende ordene og latt dem dempe frykten. Du hadde kjent at det gjorde deg godt.

Videre hadde du åpnet armene dine og klamret deg til kroppen hans. Kanskje hadde du hulket ut bekymringene dine og latt deg selv være livredd for noe du absolutt ikke hadde kontroll over, og som derfor helt naturlig fremkalte panikk i deg. Du hadde kjent så sterkt at du ikke var alene. Du kunne dele det vanskelige med noen. Du var ikke alene.

Men jeg valgte ikke denne løsningen. Jeg smøg meg lydløst inn på badet, låste døra og satte meg ned på toalettet. Kjente hvordan brystet hevet og senket seg i små hikst. Bittesmå, nærmest lydløse utbrudd, som gjorde det vanskelig å puste stille, helt stille. Kroppen som i en klemme, som om noen skviste den sammen og vred meg rundt som en klut. Den lammende smerten som hogg tak i meg, hendene som tok seg til hodet, herregud, hvordan hendene skalv! Jeg kledde deretter av meg nattkjole og truse og gikk inn i dusjen. Jeg skrudde på vannet, det livreddende vannet som dempet lyden av hulkene mine, det helbredende vannet som visket bort tårene og kamuflerte angsten som reiv i den forvirrende kroppen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod der. Lenge nok til at jeg klarte å bedøve det verste av redselen. Lenge nok til at jeg var klar for å skru av vannet og gå ut av dusjen, til å tørke meg, kle på meg, sminke meg, låse opp døra, gå ut på kjøkkenet og si: hei, hva skal vi finne på idag? Videre klarte jeg å holde panikken på avstand ved å holde samtalen gående lenge nok til at jeg etter en stund kunne si med ubekymret stemme; det føles nesten ut som om jeg har en liten kul i det ene brystet, jeg må gå og få sjekket det, det er sikkert ikke noe farlig.

Jimmy så forskrekket på meg; jeg kunne høre hvordan bekymringen dirret i stemmen hans.

“Det må du sjekke med en gang, Minnie. Er du sikker på det går bra? Herregud, vi bestiller en time på mandag.”

“Ja, ja, selvsagt, det er sikkert ikke noe stress. Kom da, vi stikker ut! Skal vi rusle en tur i Botanisk hage?”

Det er noe galt med meg. Jeg virker ikke sånn som jeg skal.

Det er en dobbel sorg, jeg mistet dem begge samtidig. Det er som en mur av stillhet hvis jeg forsøker å snakke om det, som om jeg ikke har rett til å sørge over noe jeg valgte bort selv. Like fullt savner jeg ham sårt. Jeg savner hverdagene, jeg savner hjemmet mitt, jeg savner familien hans, jeg savner den jeg var da. Samvittigheten er så tung at jeg ikke vet hvordan jeg skal bære den. Det var så nådeløst og brutalt det jeg gjorde, det gikk så altfor fort, men det var ikke mulig for meg å bli.

I det jeg møtte Gabriel, var det som om alle romantiske følelser for Jimmy ble skrudd av. Det var som å trykke på en knapp. Klikk. Jeg kan fortsatt ikke forstå det, men det gikk faktisk så fort, det var ikke noe jeg kunne styre. Tro meg, jeg forsøkte, men jeg ble uvel av at han skulle ta på meg. Kroppen strittet liksom imot. Det kjentes plutselig ut som om han var broren min, og det var, naturlig nok, helt umulig å skulle være intim med min egen bror.

Hva ville du gjort?

Jeg sto i det. Jeg forlot ikke etter den første e-posten, ikke etter den andre eller tredje. Jeg forlot ikke etter det første møtet i gravlunden og skjelvende hender på Pascal. Jeg forlot ikke etter turen til Sognsvann hvor jeg kunne kjenne Gabriels pust på kinnet og alt jeg drømte om var varme lepper. Jeg forlot ikke når jeg sto opp om natta og svarte på meldinger. Jeg ble.

Jeg ante jo ikke hva som skjedde med meg. Jeg ante ikke hva Gabriel ville. Og alt det trygge og gode jeg hadde i livet, det som utgjorde meg; var jeg villig til å gi opp det?

Kanskje burde jeg forlatt allerede da. Jeg vet ikke. Når vet man sånt?

Jimmy fikk ikke engang et ord med i den største avgjørelsen i sitt liv, enda han tryglet om det. Han gråt og spurte om én eneste sjanse til. Ba på sine knær og sa han skulle være bedre for meg. Som om det var han som hadde gjort noe galt og trengte endring. Fine mann. Snille mann. Knuste mann. Ikke lenger min mann. Det var jo ikke noe å endre, det var jo jeg som ikke hadde det i meg lenger. Jeg hadde ikke svaret han så desperat ønsket seg, og jeg kunne ikke si ja av medlidenhet heller, når alt bare føltes feil, feil, feil. Noen ganger er livet faktisk så smertefullt at følelsene låser seg fast. Det bare stivnet til inni meg.

Plutselig satt jeg med regien, en alvorlig regi, jeg ville ikke ha den, ville ikke at det skulle være noen avgjørelser å ta, ville bare at ting skulle være vanlig og enkle, ville iallefall ikke prøve en siste gang som en siste romantisk gest, jeg elsket jo en annen. Jeg maktet ikke å være en god regissør.

Jeg kan bare tenke meg hvordan det må ha føltes å miste den viktigste personen i livet så brått. Vel, jeg har en slags idé. Jeg mistet to.

Det er så mye jeg skulle gjort annerledes. Jeg skulle gitt ham en ærlig, ordentlig forklaring. Jeg skulle sett ham i øynene og sagt unnskyld.

Unnskyld, det vanskeligste ordet.

Det som setter seg fast i halsen, nei, det stopper allerede langt nede i brystet. Det sitter bom fast, har satt seg fast inne mellom ribbeina, det er ikke til å rikke, ikke en millimeter en gang; og der ligger det og verker som en uhelbredelig betennelse.

En varme tar langsomt bolig i overkroppen; en brennende varme, men ikke av den gode sorten, ikke den som brer varsomt om deg som en dyne, eller mykgjør hver celle når du sitter i en gloheit sauna. Nei, denne varmen er som en helvetesild, en sykdom i kroppen, og den kler ordet, helvetet, der den siver ut i armene, opp i halsen og ned i lysken; en konstant flamme fra fingerspissene og rakt ned i magen.

Og tanken på ordet; disse åtte, små bokstavene, dette bittelille, enorme ordet, truer med å rive deg i stykker. Den spytter deg i ansiktet og slår deg i mellomgulvet med knyttet neve, så du mister pusten og faller til jorden. Ja, tanken på de åtte, små bokstavene skriker til deg med en sånn styrke at du må holde deg for ørene for å verne deg mot støyen.

Du forsøker å si noe, men munnen er stille.

Leppene er limt sammen, tunga er presset så hardt opp i ganen at kjeven nærmest dirrer av tretthet - men stemmebåndene hviler, de simpelthen nekter å bevege seg. Det finnes ikke en antydning til vibrasjon der inne.

Og du møter blikket hans, ser forventningen i øynene, seinere skuffelsen, og det er helt stille i rommet. Du er som i et vakuum, det er snart ikke mer luft igjen, og alt du kan høre er skrittene som langsomt forsvinner og blir borte.

Jeg valgte den enkleste løsningen, den eneste løsningen: jeg forsvant.

Jeg flyttet, jeg sluttet etterhvert å sende meldinger, jeg brydde meg så ekstremt mye om hvordan han hadde det, tenkte på det hver eneste dag, men spurte aldri ordentlig. Jeg orket ikke å høre svaret kanskje, kunne ikke være bøddel og sjelesørger samtidig, jeg fant ikke noen form på det. Jeg pakket noen klær i en bag, men maktet ikke ta stilling til resten, og lot alt stå igjen sånn at han måtte fortsette å leve blant tingene mine. Kall meg gjerne egoistisk, men det er ikke lett å tenke på noen andre enn seg selv når man skal forsøke å overleve. Jeg klarte ikke å ta i det. Jeg klarte ikke å leve med at han fortsatt ville ha meg, til tross for det enorme sviket. Klarte ikke leve med at jeg hadde ødelagt alt og ikke hadde muligheten til å reparere det igjen. Flukten var det eneste jeg fikk til. Ynkelig, ikke sant?

Jeg fikk ikke engang tatt farvel med familien hans; de som hadde tatt meg imot som om jeg var deres egen. De jeg elsket å være sammen med, de som lagde store familiemiddager med god mat og god vin, der samtalene fløt naturlig i timesvis, om politikk og litteratur, om ambisjoner og framtidsdrømmer. De som faktisk så hverandre, og mente at det alltid var noe å feire, også mine små bragder, tenk at de feiret meg. De som hadde vært en del av livet mitt i alle disse årene, og som jeg var så utrolig glad i. De som ikke var redde for å vise at de var glade i meg, ikke redde for å si det heller, de var den nærmeste familien min. Nå var de plutselig noen jeg ikke skulle ha kontakt med mer. Bare sånn, over natta. Jeg lurer på hva de tenker om meg.

Jimmy var trøstesløs. Du kunne se det i ansiktet hans, han var helt grå. Sorg er en nådeløs ting.

En uke etter jeg flyttet ut ble han tretti år. En stor dag, og familien hadde selvsagt stelt i stand middag og feiring. Storfamilien var samlet, som alltid, i store og små anledninger. Vi bestemte oss for å dra sammen, det fantes ikke andre alternativer. Ting var uavklart og uoversiktlig, og vi hadde ikke fortalt familiene våre hva som hadde skjedd, vi visste det vel knapt nok selv.

De hadde laget en fantastisk overraskelse til ham, så før måltidet samlet vi oss i sofaer og stoler, store og små, barneføtter på trygge fang, hunder med logrende haler, selve flokken; alt man kan ønske seg, alt ​jeg​ alltid hadde ønsket meg, rett her, foran meg. Forventningen i øynene deres, smilene og klemmene før introduksjonen til den nostalgiske gleden vi nå skulle få oppleve. De hadde laget en film som viste livet hans fra barneårene og fram til i dag. De siste åtte årene var grundig belyst; våre år, vårt liv sammen, oss. Foran øynene våre flimret det bilder av en stabbende Jimmy på to år, i rød bobledress og hvit lue med dusk på, etterfulgt av familien på ski i påskeferien, med kvikklunsj og appelsiner i pausene, og pappas armer trygt rundt begge barna. Videre kom konfirmasjonen med taler og kaker og stolte smil, og hovedpersonen selv, med midtskill og litt for stor dress. Så, støkket i magen da bildene av oss kom til syne; meg på scenen og Jimmy som står i publikum med beundring i blikket, sånn han alltid gjorde da han så meg. Turene våre til hytta med sol i fjeset og fregner på nesa, familiemiddager og krepselag, alt var nøye dokumentert. Og til slutt, det som nesten slo pusten ut av meg; Jimmy som filmer gledeshvinene mine i Shibuya når neonlysene funkler og lyser i kveldsmørket, og jeg barnlig roper at det er det fineste jeg noen gang har sett. Jeg synker enda lenger ned i sofastoffet, jeg kommer ikke lenger ned nå, tyngdekraften har gjort sitt, og lufta står så merkelig stille rundt meg. Jeg forsøker å tenke på alle andre ting, men tankerekka blir avbrutt, for jeg hører jeg latteren til Jimmy på opptaket, den varme latteren hans, og jeg flytter blikket tilbake til tv-skjermen og ser at Jimmy vender kameraet mot oss begge, og fanger et nært og kjærlig kyss, bare oss to, overveldet, for første gang, der i den store verdensmetropolen. Et lykkelig minne, gleden over å være sammen. Så lite vi visste da.

Og der, tett ved siden av hverandre i sofaen, midt i livets største krise, omgitt av flokken vår, tror jeg at jeg aldri har vært så nær ham, og så langt unna på samme tid.

Hemmeligheten som begge måtte skjule. Gråten som truet med å briste i halsen. Smilet som måtte presses fram. Gratulerer med dagen.

Fy faen, jeg er så jævlig lei meg, Jimmy. Jeg er så uendelig lei meg, min elskede. Du var alt for meg. Lenge. Det må du aldri tvile på.

Dagen har kommet og jeg må forlate på ordentlig. Det er på tide å pakke ned restene av et liv.

Klær i søppelsekker, minner i pappesker. Bøker i kasser og sorg i plastbokser. Jeg lar det meste stå, jeg orker ikke å diskutere hvem som skal ha hva; Jimmy kan få det han vil, det fortjener han, jeg fortjener ingenting. Elisabeth må være der sammen med meg. Bare sitte i sofaen, sånn at jeg ikke bryter sammen, sånn at jeg ikke begynner å hylgrine, eller plutselig går i oppløsning og fordufter. Hun er helt nødt til å være der i rommet sammen med meg, sånn at jeg klarer å gjenta bevegelsene: løfte ting ut fra hyller og skap, putte dem ned i esker, lukke klaffene og teipe eskene igjen. Alt dette gjentar jeg, mekanisk og uten stans, til det ikke er flere esker som må pakkes. Jeg må handle effektivt, bruke minst mulig tid. Jeg må skru av følelsene, bare gjøre det som trengs.

Jeg skal ikke stoppe opp og kjenne på det allerede overveldende savnet. Jeg skal ikke holde den fine koppen vi kjøpte sammen i Berlin ekstra lenge i håndflaten, og se for meg hvordan du alltid drakk morgenkaffen din av den; hvordan du nøt de stundene, hvor tilfreds du var da, i det lille øyeblikket mens du så på meg og smilte det varme smilet ditt og sa: har vi det ikke deilig?

Og jeg skal ikke løfte det grå og hvite ullpleddet, det som har ligget beskyttende over oss så mange ganger tidligere; jeg skal ikke holde det opp mot nesa og snuse inn lukta av oss en siste gang.

Og jeg skal ikke legge fingrene over tangentene på pianoet mitt, det elskede pianoet som var en gave fra deg. Det som har skjenket meg utallige sanger, det har nærmest vært som en terapaut å regne; nei, jeg skal ikke trykke tangentene ømt ned og spille en siste, sår melodi som trøst.

Og jeg skal ikke legge meg ned på det myke teppet foran sofaen og tenke på alle de gangene vi danset tett over stuegulvet bare fordi vi var glade. Vi trengte ikke musikk, vi bare danset for å danse og for å være nær hverandre, det var en sånn ting vi gjorde, og som gjorde oss til oss.

Og jeg skal ikke stille meg i hjørnevinduet der jeg har stått så mange ganger før, og se utover Schweigaardsgate der bussene og bilene suser opp og ned i sol og regn, og bygårdene stråler i limegrønt og lyserosa og lavendel.

Og jeg skal ikke gå inn på kontoret og sette meg ned ved skrivepulten der jeg har elsket å sitte; der jeg har laget musikk og spilt inn et album, der jeg har sittet sammen med deg i så mange timer og sett på alt det fantastiske du har laget, og jeg har vært så utrolig stolt av deg fordi du er så usedvanlig dyktig; det faller deg bare helt naturlig å være det. Og der inne ved skrivepulten har vi to skapt utallige, kreative prosjekter sammen, og det har vært så inspirerende og godt for meg å få dele alt dette med deg, fordi vi er litt av et team du og jeg, så utrolig samkjørte; en perfekt kombinasjon egentlig.

Og jeg skal iallefall ikke gå inn på soverommet og legge meg i senga vår en aller siste gang. Jeg skal ikke legge meg forsiktig ned på den myke dyna, og jeg skal ikke hvile hodet varsomt mot puta og tenke på hvordan du alltid hadde ryggen min, både i livet generelt, og hver eneste natt i storeskje der du lå og holdt rundt meg som om jeg var noe umistelig, og du sa at du elsket meg hver eneste dag, hver eneste måned, hvert eneste år, alltid. Nei, jeg skal ikke ligge der og kjenne på alt dette, og vite at nå, ja nå er det over.

Og jeg skal ikke gå ned trappene fra fjerde til første etasje og lese navnet mitt på postkassa, for snart er det borte, det er bare ditt igjen, som om mitt aldri hadde vært der uansett.

For jeg skal aldri komme hit mer, jeg skal gjøre meg ferdig, jeg skal låse døra, og så lukker jeg porten for siste gang. For mine rom er ikke lenger mine. Mitt liv er ikke lenger mitt.

Video by: Laukli & Laukli // Quotes by: Tomas Espedal // Actors: Herbert Nordrum and Veronica Andersson