8. Sirenenes sang: avhengighet
Jeg har ikke sett dagslys på snart en uke. Jeg har ligget inne på det lille rommet mitt, bak en nedtrukket rullegardin, i bofellesskapet på Tøyen. Jeg unngår Peggy og Elisabeth. Jeg beveger meg kun ut av rommet hvis jeg er sikker på at ingen er hjemme, eller jeg vet at de har lagt seg for kvelden. Jeg orker ikke prate med noen, orker ikke lys, orker ikke lyd, hele kroppen er som bly. Jeg har fått noen bekymrede meldinger på Messenger, så et par ganger har vi sittet under det samme taket, fem skritt unna hverandre, og kommunisert via datamaskinen i stedet. Går det bra med deg, skriver de. Jada, jeg er bare ikke helt i form, jeg trenger noen dager til å hente meg inn, svarer jeg. Si ifra hvis det er noe vi kan gjøre, lyser det opp på skjermen. Takk, jeg lover, taster jeg tilbake. Også logger jeg av og legger meg tungt ned på madrassen igjen, i mørket. Og selv om jeg ligger der i senga og er så usigelig trøtt, så trøtt av absolutt alt, så vet jeg at søvnen ikke vil befri meg. Søvnen innhenter meg sjelden, og hvis den først kommer, gir den meg ingen ro. De få timene der jeg får en pause fra de våkne tankene er som oftest fylt med paniske mareritt. Jeg ser Gabriel sammen med andre kvinner, de grådige hendene over myk, varm hud. Jeg er tvunget til å være i rommet, høre knurringen, villskapen, og hvis jeg forsøker å rømme så kommer jeg meg ikke ut, beina virker ikke. Det tar aldri slutt.
For 2800 år siden skriver dikteren Homer at den greske kongen og krigeren Odyssevs legger ut på en en lang og dramatisk reise for komme hjem etter å ha vunnet den brutale og blodige Trojakrigen. Odyssevs reiser derimot ikke rett hjem til kona Penelope og sønnen Telemakhos, han møter utallige utfordringer og fristelser på veien som forsinker prosessen. Reisen tar ti år. Odyssevs reiser gjennom kyklopenes rike, han strander på paradisøya til gudinnen Kalypso, han møter sin mor i dødsriket, og i en av de mest kjente historiene må han seile forbi de uimotståelige sirenene.
Historien forteller at den som seiler forbi sirenenes øy og hører deres sang, ikke klarer å motstå dem. De synger så vakkert om en opplyst kunnskap, at lytteren ikke har mulighet til å gjøre annet enn å endre kursen mot øya deres, totalt forhekset. Den seilende blir lokket av de vakre kvinnene, men i realiteten vil han begå skipbrudd mot klippene på øya, noe som igjen betyr den sikre død. Den eventyrlystne og søkende Odyssevs vil gjerne høre sirenenes sang, og har fått råd av gudinnen Kirke om å binde seg fast til masten når de seiler forbi. Mannskapet, som har fått bievoks i ørene så de ikke skal la seg lokke av sangen, skal samtidig manøvrere skipet trygt ut av farlig farvann. Hvis Odyssevs blir så desperat at han befaler dem å slippe ham løs, er avtalen at de skal de binde ham enda strammere til masten. Planen fungerer. Odyssevs får høre den fortryllende sangen, men overlever reisen takket være det standhaftige mannskapet.
I likhet med Odyssevs, har jeg har også bundet meg fast til masten. Jeg har lagt telefonen i den andre enden av rommet, jeg har skrudd av lyden, jeg har pålagt meg selv å ikke sjekke instagram, jeg har lagt ned forbud mot å ta kontakt med den jeg elsker, og jeg skal forsøke å gjøre alt dette utenkelige uten å døyve smerten, uten å trykke på pauseknappen, uten alkohol: jeg har lagt meg inn til avvenning. Jeg mangler derimot det essensielle som var Odyssevs ́ suksesskriterie: et mannskap. Jeg har ingen til å binde meg strammere til masten når desperasjonen skyller over meg. Jeg er alene på åpent hav og har knytt knutene selv, så jeg krysser det som krysses kan for at de er stramme nok. Der håper jeg også at likheten mellom meg og Odyssevs er over. Jeg orker ikke å holde på med dette i ti år.
Jeg ligger og stirrer opp i det hvitmalte taket mens dagene snirkler seg framover. Innimellom hører jeg naboens liv der oppe; skritt, en dempet latter, og noen ganger lyden av sex; stønningen og de rytmiske dunkene fra senga som slår inn i veggen og øker i tempo inn mot den avsluttende forløsningen, og så; det siste primalskriket før stillheten igjen overtar. Jeg holder hendene foran ørene, noen ganger presser jeg puta opp langs hver side av nakken som et hørselvern. Jeg orker ikke andres intimitet. Jeg fantaserer om at jeg har en fjernkontroll der jeg kan skifte kanal, hvor jeg kan switche over til Animal Planet og livet under vann, og jeg ser for meg fiskestimer og glassmaneter som drifter lydløst bortover i det mørkeblå, stillestående dypet. Hjertet dunker hardt, jeg kan kjenne at det slår betydelig raskere enn vanlig. Jeg kaldsvetter, feberen røsker gjennom marg og bein, og jeg har en voldsom uro i meg, hele kroppen står fastspent i et torturredskap fra middelalderen. Det verker overalt, jeg er kvalm, har lyst til å kaste opp, utover hele senga, utover hele gulvet, som om hele livet vil ut. Kroppstemperaturen veksler mellom varmt og kaldt; akkurat som han.
Varm - kald. På - av.
En kveld jeg forsøker å ri stormen av, jeg har dratt dyna helt opp over nesa og dyttet den stramt rundt kroppen for å holde den i ro mens jeg konsentrerer meg om å puste under det klamme stoffet, ser jeg at det skimrer i et svakt lys fra telefonen min borte på skrivebordet. Det eneste varselet jeg har på er sms, og forhåpentligvis er det noen som vil ha meg med ut, kanskje jeg kunne tatt en alkoholfri kveld, jeg kunne trengt en venn akkurat nå. Trouble will find me spiller fra Mac-en og lindrer noen av abstinensene som river i meg, jeg må bare holde ut, jeg skal klare det. Jeg vikler meg ut av den alternative tvangstrøya, subber meg bort til skrivebordet, og tar opp telefonen.
Et nytt livstegn. Sånn helt ut av intet. Gabriel er sår og ensom, og velger å kontakte meg. Ikke en venn, ikke en ny flørt, ikke en kollega, men meg.
Jeg kjenner hvordan pulsen umiddelbart synker. Feberen stabiliserer seg, kvalmen avtar og spenningen i kroppen slipper gradvis taket. Musklene får endelig hvile, det er ikke like ubehagelig å ligge lenger. En dose bokstaver, fulle av dopamin og endorfiner, skyter fart gjennom blodårene og treffer til slutt hjernen som et fyrverkeri i alle regnbuens farger. Det eksploderer i belønningssenteret, et crescendo av positive følelser, kroppen responderer umiddelbart. Det er så usigelig godt å være tilbake i rusen.
Jeg leser meldingen flere ganger, men skjønner ikke hvordan jeg skal tolke den.
Jeg føler at jeg må svare, vil av alt på jord svare, men for første gang vet jeg ikke hva. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til ham at det handler om å prioritere. At hvis han vet hva meningen er, at det han drømmer om er stabilitet, hverdag, familie, ja så må han jo prioritere det. Jobbe på en annen måte. Det vel ikke så håpløst som han skal ha det til? Og jeg står jo her rett foran ham, villig til å gi ham alt det han vil ha. Men han ser det ikke. Vil ikke se det. Jeg vet ikke, kanskje han har dårlig syn. Jeg løsner knutene, og tauet faller velvillig ned på gulvet. Så tar jeg et skritt bort fra masten og leser meldingen en siste gang, før jeg taster inn svaret.
Dagen etter står jeg opp. Jeg dusjer, sminker meg, og setter meg på kjøkkenet for å spise frokost. Peggy og Elisabeth kommer umiddelbart inn i rommet for å sjekke hvordan det går med meg. Tonen er lett, jeg er den gamle meg, jeg føler meg mye bedre nå, sier jeg. Jeg sier ikke noe om at det er den plutselige kontakten med
Gabriel som har fungert som metadon, jeg synes det er pinlig med all denne vinglinga fram og tilbake.
På fredag er det konsert med M83 på Sentrum Scene. Et av Gabriels favorittband, et av mine også. Vi har hørt på Hurry up, we ́re dreaming i mange hete omfavnelser, og Reunion var en av de første låtene han sendte til meg i de hellige, ulovlige mailene. Da jeg kjøpte billetter i vår, kjøpte jeg to. En til meg og en til ham. Han hadde akkurat reist ut etter de intense ukene våre i april, og jeg så for meg hvordan vi skulle dra dit sammen, forelska og høye på livet og musikken, hvordan den konserten skulle forene oss ytterligere etter at han kom hjem. Jeg hadde ikke tatt høyde for prosjekt fade out, og hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at det skulle bli sånn her; at jeg ikke har sett snurten av ham, nå syv måneder etterpå.
Faen heller, jeg får bare hoppe i det. Han sendte meg jo tross alt en melding helt ut av det blå i natt, så han har jo åpenbart tenkt på meg. Kanskje det er håp likevel? Jeg kan ymte frampå om at jeg har billetter, og enten sier han ja til å bli med, ellers får det bli den endelige spikeren i kista. Det er M83 eller aldri. Fuck it, jeg bare gjør det.
Dagene går i sneglefart, og Gabriel har selvsagt ikke gitt lyd fra seg. Jeg prøver å fylle dem med innhold som skal flytte fokuset over på andre ting, prøver å innbille meg at det ikke er så viktig at han blir med, men det kniper i magen likevel, jeg burde ikke spurt.
Jeg velger å begrave skuffelsen. Jeg skal ikke la det ødelegge forventningen til morgendagen, for jeg gleder meg, og det skal jeg fortsette med. Å være på en bra konsert er som å være i en egen flytsone. M83s drømmelandskap og sfæriske lydbilde er et godt utgangspunkt for en perfekt sammensmeltning av musikk og menneske. Følelsen av å være i ett med musikken, at man kun eksisterer i øyeblikket, det er som en egen rus, det stilner noe av jaget i meg. Det er én av de tre komponentene jeg stadig søker meg mot: livemusikk, sex og alkohol. Tre ting som er så mektige at de kan stoppe tida.
Sentrum Scene er tettpakket av folk. Det er klamt og varmt, og jeg går i t-skjorte selv om det er desember ute. Jeg har rukket å drikke tre halvlitere før konserten, og jeg kjenner hvordan den milde rusen mykgjør både kroppen og tankene, det er godt å være, jeg tror det skal bli en fin kveld. Jeg står vanligvis bakerst når jeg er på konsert her, jeg orker ikke bane meg vei mellom alle menneskene og ned på gulvet foran scenen, men i dag er en annerledes dag. Jeg finner en liten sti i mylderet, jeg skåler med de jeg passerer, og følger opp med et smil og sier: unnskyld, jeg skal bare snike meg forbi her, og de smiler heldigvis tilbake, tar et skritt til siden så det blir plass, og til sist er jeg nede i mengden, sånn litt til venstre for midten, det er en sånn kveld.
Bandet kommer på scenen og vi bader i det blå og lilla lyset, til tonene av den første låta; Steve Mcqueen. Lyden er majestetisk, den fyller hele rommet, og det er akkurat det her jeg trengte; suget, bassen som dirrer i magen, lydveggen som slår mot meg og rensker bort alle andre tanker enn det som skjer akkurat her, akkurat nå. Jeg slipper løs alle hemninger, hele kroppen er fri, friheten i dansen, i bevegelsene, kroppene som vugger i takt, det er som å være en del av noe større, vi er som et maskineri som beveger oss i samme mønster, små tannhjul i et perfekt samspill; det et unikt bånd mellom oss i disse timene. Så kommer Midnight City. Rommet tar fyr, det koker i menneskemengden. Varme, svette kropper, tett i tett, lukta av intimitet og liv, folk kaster de halvtomme ølglassene opp i været mens de brøler i ekstase, og det regner okergult gull ned over oss. Jeg er tørst og får en slurk av han som står ved siden av meg. Jeg drikker begjærlig, og det renner kald, deilig øl nedover munnvikene mine. Jeg slikker i meg hver dråpe, gliser og sier takk. Han smiler tilbake, og det er som om alle kjenner alle, vi har gått opp i en høyere enhet, samlet i de suggererende rytmene, i denne kvelden er vi ett. Jeg tenker på Gabriel, på de søkende hendene hans over den nakne kroppen min, på opphisselsen, knurringen, det er som om jeg kjenner tilstedeværelsen hans her nede i den hete lidenskapen. Han hadde elsket å være her, jeg skulle så gjerne delt denne opplevelsen med ham. Så kaster jeg meg tilbake i henførelsen, jeg lukker øynene, håret flagrer løst rundt hodet, hele kroppen vaier mykt i takt med musikken, jeg bare bølger med, er.
Når konserten er ferdig, kjenner jeg virkningen av all ølen. Det sprenger i blæra, jeg har ikke vært på do en eneste gang siden jeg kom hit for flere timer siden. Strømmen av euforiske mennesker løfter hverandre oppover de brede trappetrinnene, og videre inn mot toalettene innerst i gangen. 1200 lykkelige og tissetrengte mennesker skal finne samme vei, og gjøre sitt fornødne før de skal videre ut i natta. Det skravles og skåles i vrimmelen av folk, musikken kribler fortsatt i årene. Noen skal inn på do, noen skal ut, køen går helt bort til baren, og det er en trang passasje i den lille gangen. Heldigvis har musikken lagt et lykkeslør over oss, så folk er høflige og velvillige, og køen glir greit. Herretoalettet har inngang på venstre side, og dametoalettet på høyre. Jeg må knipe sammen beina for å ikke tisse på meg, men det er heldigvis snart min tur.
I det jeg endelig skal til å gå inn døra til høyre, kræsjer jeg i trengselen, med en mann som kommer ut fra herretoalettet på venstre side. Jeg er altfor opptatt med å komme meg raskt inn døra til å legge merke til ham, og han snur seg og sier noe til kompisen som kommer rett bak. Det blir et komisk sammenstøt, så jeg ler og triller ut et muntert unnskyld, før jeg kikker opp på ham. Øynene jeg møter, har jeg sett mange ganger før. De er blå og intense. Det er Gabriels øyne.
Han slår meg rett ned. Deiser til meg med en kjempeslegge, med en spade, med en murvegg, jeg vet ikke hva, jeg ser ikke slaget, jeg rekker ikke å ta meg for. Jeg tryner bakover og treffer gulvet med et smell. Blodet spruter, hjernemassen er smurt utover hele gangen, ingen legger merke til det. Det eneste de ser er en kvinne og en mann som dumper borti hverandre i gangen utenfor toalettene på Sentrum Scene. De strener videre inn og ut av dører, inn og ut av køer til pissoarer og toaletter med speil der man kan fikse sminken som har forsvunnet i svetten der nede i menneskemengden.
Gabriel smiler med hele kroppen, som han alltid gjør, da han ser meg. Hei, utbryter han entusiastisk. Herregud, var ikke det en sjukt fet konsert? Det bryter ut totalt anarki i hodet mitt, det er en krigssone der inne, og jeg forsøker å løpe i dekning, jeg prøver febrilsk å nå skyttergraven. Jeg løper for livet, jeg er redd for å dø der ute i kryssilden, jeg er ubevæpnet for faen. Jeg kjenner hvordan skuddene streifer ansiktet, det er skarpskyttere på alle kanter, men jeg kan ikke se hvor de har posisjonert seg. En håndgranat detonerer rett ved siden av meg, jorda spruter opp som en geysir, trærne blir sprengt i fillebiter, de knekker som bittesmå fyrstikker rett foran øynene på meg, det regner gjørme og kvister, og jeg blir dekket av et lag med skitt og natur, du kan ikke lenger se at det er meg. Jeg er så skrekkslagen at hele kroppen rister, jeg hyler og skriker i panikk og dødsangst, det er rett før jeg tisser meg ut. Jeg har overlevd livstruende situasjoner før jeg, trodd at jeg skulle dø mang en gang, men jeg har gjenoppstått, jeg er en seig jævel, men fy faen, nå dør jeg på ordentlig, nå er det faktisk over.
Jeg tør nesten ikke se på ham, og nærmest hikster fram det eneste jeg klarer å formulere, det er ett eneste, stusselig, lite ord: Bangkok? Jeg presser fram resten av setningen: er ikke du i Bangkok? Han smiler, om mulig enda bredere enn før, ser meg ømt inn i øynene og sier; det er ikke alltid ting blir som man hadde planlagt vet du. Så tar han på meg. Legger hånda si på armen min og klemmer den mykt, før han lener seg inn mot ansiktet mitt, nesten som i en klem, og hvisker meg i øret: vi skal på Robinet og ta en øl nå, kom dit. Det rykker til i kroppen i små, krampaktige støt. Så løsner han forsiktig grepet og glir forbi meg, glir ut blant latter og skrål, glir ut blant alle de oppstemte menneskene som skal presse seg opp den overfylte trappa som fører opp til utgangen, før han forsvinner og blir borte i virvaret av folk. Det brenner i armen, det velter opp i meg, nå kommer det, jeg presser meg forbi køen, de viker sjokkerte unna da de ser fargen i ansiktet mitt, kritthvit. Jeg kaster meg inn i en av båsene, jeg rekker såvidt å åpne døra før jeg spyr utover hele toalettet, utover gulvet, oppetter veggene, tårene spretter, hele kroppen brekker seg i ville spasmer, jeg har begynt å støte det ut, jeg spontanaborterer restene av det lille livet som var igjen i meg.
Jeg tar meg sammen, går ut i natta, går den korte veien opp til Robinet, selvfølgelig gjør jeg det. Inne i den bittelille baren sitter det tre mennesker i det dunkle, røde lyset. Ingen av dem er Gabriel. Jeg ser meg rundt en gang til, og enda en, sjekker toalettet, det er tomt, før jeg til slutt må innse det: han er ikke her. Jeg vakler ut døra, flakker rundt i gatene, kikker desperat innom alle barene i nærheten, hjertet stivner for hvert nederlag, det er ingen Gabriel noe sted. Jeg gråter åpenlyst, jeg vet ikke hvor jeg skal ta veien, jeg må finne veien hjem. Hvem hadde trodd at en e-post jeg fikk i en fargesprakende, bekymringsløs september, som skulle føre meg hit. Til selve fortapelsen.
Jeg tar fram telefonen, det går ikke an å tape mer uansett. Nå skal han så jævlig få høre det. Jeg finner meg ikke i det. Jeg finner meg ikke i det, hører du! Tsunamien er iverksatt, kjempebølgen har snudd, og vannet som har fylt hele meg i alle disse månedene, skyller ut av alle kroppens åpninger; ut av nesa, ut av kjeften, ut av ørene, ut av endetarmen, ut av urinveisåpningen, ut av skjeden, det river med seg all verdighet, all kløkt og taktikk, kreftene som er i sving nå er umulige å stoppe. Fingrene flyr over bokstavene på telefonen, det flommer ut av meg, skjermen blir klissvåt, ordene flyter sammen og blir utydelige bak en hinne av saltvann, og jeg tørker bort tårene for å få bedre sikt, før jeg avslutter utformingen av det rasende manifestet.
Send.
Jeg sjangler meg inn i en taxi, kryper inn i baksetet som et skadet dyr. Jeg får stotret frem adressen og jeg prøver å ta meg sammen, prøver å holde alt inne i de ti minuttene turen tar, men jeg har ikke sjans. Kroppen segner sammen, den blir kun holdt oppe av sikkerhetsbeltet, og jeg hulker, hele kroppen rister ukontrollert, jeg klarer ikke å stoppe det. Sjåføren ser bekymret på meg fra sladrespeilet i forsetet, men han sier ingenting. Det kan være det samme, alt kan være det samme, det kommer ikke noen ord ut av munnen min, hverken sladder eller fornuft, jeg har ingen planer om å gi ham en innføring i denne ville, nedverdigende dritthistorien. Jeg har nok med å puste. Bare kjør meg hjem.
Dagen etter våkner jeg grytidlig. Først det befriende, lille øyeblikket mellom søvn og våken tilstand, den gode glemselen, før uroen stiger i kroppen og du husker at noe er galt. Så kommer jeg på gårsdagen. Med et smell. Bildene flimrer over netthinna; flakkingen i gatene, gråten, meldingen jeg sendte, den pinlige taxituren hjem. Jeg griper etter telefonen for å se om han har svart. Ingenting. Kanskje han ikke har lest den ennå? Faen, hvorfor går det ikke an å slette meldinger? Jeg spretter opp, er nødt til å fylle denne dagen til randen. Jeg må flytte fokuset bort fra angsten, må ikke la angeren ta overtaket, han fikk som fortjent, det var riktig av meg å reagere, nei, faen, hvorfor gjorde jeg det? Hva i helvete er det som venter meg nå?
Jeg kler raskt på meg. Jeg må bare ut, må bare gå, være i konstant bevegelse, som en hvithai som må holde seg i live. Hvorfor var han i byen? Ingen andre er våkne, så jeg avtaler å drikke kaffe med Marit på Oslo mekaniske. Jeg har ikke sett henne på evigheter, jeg må se noen, hvem som helst, men det er først om to timer, så jeg går planløst videre. Hvorfor var han ikke på Robinet? Jeg kan kjøpe julegaver, så jeg traver inn på Oslo City. Det er fortsatt tidlig så det er forholdsvis stille ennå, det er en helt egen stillhet på folketomme, store kjøpesentre; det er overraskende behagelig. Hvorfor har han ikke svart? Bøker er bra. Alle liker bøker. Jeg går inn på Tanum, de har heldigvis stilt ut alle julegavetipsene så det er lett å finne fram til nyhetene, men det er for mange titler, for mange valg, jeg klarer ikke tenke klart. Er han sint? Jeg klarer ikke fokusere her inne, kanskje jeg skal rusle ned mot julemarkedet i Spikersuppa, det slår ihjel litt tid, der er det mye å se på, ja det gjør jeg. Jeg burde ikke sendt den.
Marit er midt inne i en anekdote om kjærlighetslivet sitt, og jeg henger ikke med i det hele tatt. Hun ser det heldigvis ikke, og fortsetter uforstyrret i samme spor om mislykkede dater og singellivets opp -og nedturer. Hun kjenner ikke til historien om Gabriel, og det er ikke nok tid til å starte på den heller, vi har tross alt bare noen timer. Telefonen min ligger på bordet foran meg, jeg vokter enhver aktivitet med falkeblikk, og har full oversikt hvis noe skulle skje. Utenfor vinduet funkler det i julelys og glitternisser. Foran oss ligger den nære tida. Den vi skal dele med de vi er glad i; familie og kjærester på middager og julelunsjer. Jeg har bare lyst til å rømme til et annet land. Orker ikke møte opp i teateret og se alle spille ut rollene de har øvd på i alle disse årene. Presse det fjerne så nært som mulig, jeg vil ikke være med. Det har gått tretten timer.
Jeg er ikke lenger i tvil. Han har selvsagt lest meldinga. Han gjør dette mot meg hele tiden, det aller verste jeg vet, usynliggjøringen, den overdøvende stillheten, jeg blir så ekstremt usikker.
Så lyser det på telefonen. En sms. Jeg ser hvem den er fra.
Jeg tvinner håret så hardt rundt pekefingeren, at noe av det løsner. Marit prater uanfektet videre, hun legger ikke merke til den lille forandringen; ansiktet som skifter farge, pupillene som utvider seg, brystkassa som beveger seg litt raskere enn for bare et minutt siden. Hun ser ikke at alarmen har gått i fryktsenteret i hjernen min, ser ikke at den uler og piper og overdøver alle lyder, alle tanker, all rasjonalitet, at jeg ikke lenger hører noe av det hun sier, og at det inni meg blåser opp til en ny, kraftfull og potensielt dødelig storm.
Sorry, jeg må bare på do, avbryter jeg henne midt i en setning. Jeg griper telefonen og styrter mot toalettene i den andre enden av lokalet. Tør ikke se på den før jeg har låst meg trygt inn i en av båsene og er helt sikker på at ingen kan se reaksjonen min. Jeg holder pusten. Skjelver på hendene. Jeg tør ikke lese den, kan ikke få lest den fort nok. Jeg må svelge unna, spyttproduksjonen har økt dramatisk de siste sekundene, jeg kjenner brått at jeg er svimmel og må sette meg ned på toalettsetet. Jeg lukker øynene i noen sekunder. Så åpner jeg den.
Å, herregud. Shit. Shit. Shit. Faen. Nei!
Det stikker som kniver i hele kroppen. Gjentatte knivstikk, det opphører ikke, jeg krymper meg sammen på toalettsetet.
Her har han vært utslitt og syk og endelig fått tid til å hvile hjemme, også har jeg klart å piske opp stemninga og tolket alt feil. Og nå er han sur og logger av. Er det mulig! Jeg skal aldri drikke mer. Så jævlig pinlig! Hvorfor kan jeg ikke bare oppføre meg normalt?
Jeg sletter meldingene i panikk. Både min egen, og svaret hans. Jeg forsøker å slette sporene, slette hele gårsdagen, slette det faktumet at noe av dette i det hele tatt skjedde. Jeg var ikke på den konserten. Han var ikke på den konserten. Alt dette må bare forsvinne. Det må aldri nevnes, aldri leses, det må begraves langt nede i dypet og aldri noensinne igjen komme opp til overflaten. Delete.
Dagen etter, på tidenes mørkeste søndag, sender jeg beklagelsen.
Forvirringen er total. Hjernen er delt på midten; ikke i de to sedvanlige hemisfærene, men i hekt og autonomi. Akkurat nå kjemper de en utmattende kamp, de er jevnsterke og ingen av dem ser ut til å ha seieren innen rekkevidde, så for at jeg skal kunne avslutte dette nådeløse korstoget, må jeg oppsøke en større innsikt. Jeg har en idé. Jeg tror jeg vet hva jeg må gjøre.
Video by: Laukli & Laukli // Quotes by: Tomas Espedal // Actors: Herbert Nordrum and Veronica Andersson
