9. Min Gabriel, min Gabriel. Ser du hvordan englene faller? (Å unnslippe døden)
Jeg har begynt å lese igjen. Jeg har begynt å skrive. Lesingen og skrivingen er uadskillelige, som to elskende i den første, altoppslukende tiden der man aldri får nok av den andre, der man glemmer hvem man er. Det gjelder å holde forholdet ved like, intensiteten og interessen må voktes med omhu, ellers stilner stemmen i meg, bøkene blir igjen en lukket verden, og kjærlighetspakten falmer. Litteraturen er en døråpner, og innenfor døren finner jeg min egen sannhet. Sannheten om meg.
Jeg har flyttet. Jeg forsøker å gjenreise meg selv, finne tilbake til den jeg var før alt dette, finne fram til den jeg er nå, og for å få til alt det innebærer, må jeg være så nær meg selv jeg kan klare. Altså alene. Jeg har leid meg en ettroms på Enerhaugen, den er ikke stor, men den er alt jeg trenger: mitt eget sted. Jeg har mindre kontakt med omverdenen, litt med Elisabeth, nesten ingen med Peggy, jeg må gjøre dette på egenhånd.
Utenfor vinduene står et stort lindetre. Greiene subber borti glasset når det blåser svakt, og bladene danner et vakkert, grønt bilde mot den uendelige himmelen som noen ganger en klar blå, noen ganger fargeløst grå, og andre ganger står i røde, orange og rosa flammer over hele Grønland. Jeg liker å ligge i sofaen og bare se utover horisonten sånn, jeg kan ligge sånn i timesvis, det er som om tankene flyter friere da, som om jeg kan kjenne min egen uro og tåle den uten å gå til grunne. Noen ganger hører jeg på radio. Det må være år siden sist, men nå kan jeg finne glede i å skru på P2 og høre om hvorfor vi går langsmed toget når det kommer inn på perrongen, om tiden faktisk går fortere når vi blir eldre, også blir vi med en språkforsker ut i skogen og hører om hvordan digitale meldinger har tatt over for lange personlige brev. I det siste innslaget må jeg si meg uenig i eksperten, som mener vi har mistet noe av den nære kontakten gjennom det digitale. Jeg har innboksen min full av kjærlighetserklæringer, jeg har SMS-tråder fulle av lyst. Der, i det digitale, var jeg nærmere et annet menneske enn jeg har vært på evigheter.
Dagene har ulik vekt. De aller fleste er tunge, altfor tunge til at jeg klarer å bære dem ennå, men noen dager har endelig en slags glimtvis letthet over seg. Jeg tror jeg kan takke bøkene og musikken, det er kunsten som holder liv i meg.
Jeg har begynt å skrive sanger igjen. Melodiene og tekstene kommer som en ren nødvendighet nå, det har alltid vært enkelt for meg å lage musikk, det har alltid vært vanskelig. Musikken i meg springer ut fra et følelsesrom. Jeg har aldri vært typen som setter meg ned daglig og jobber ut melodier etter en formel, tvinger dem fram, som en jobb, noe som må gjøres. Jeg kan hvis jeg vil, men det er ikke det som er musikk for meg. Musikken speiler det indre livet. Musikken kommer fra et sted. Et viktig et. Enten så er den der, lett tilgjengelig inni meg, ellers er den ikke mulig å drive fram. Nå kommer sangene til meg, som i en strøm, og jeg tar dem imot. De er en del av bearbeidingen, det famlende forsøket på å forstå hva som har hendt meg. Jeg skriver, med andre ord, for meg selv, for min egen restitusjon, for min egen overlevelse. Om disse sangene noen gang skal åpne opp andres dører, og gi gjenklang i andre hjerter enn mitt, vil tiden vise. Akkurat nå er de min frelse, min måte å bli et nytt menneske på, sangene former en ny meg.
En formiddag, en av de mange tunge, ligger jeg utslått i senga. Det er en av de dagene der jeg ikke klarer å samle meg, jeg kommer meg ikke ut av dyna, og det er helt mørkt i leiligheten selv om jeg har dratt fra gardinene og sola presser seg påtrengende inn gjennom vinduene. Jeg har ingen planer å fylle den med, det er sårt og behagelig på samme tid, og jeg legger ikke merke til at lindegreinene vinker vennlig til meg utenfor det klare glasset, som om de sier hei, kom ut hit til oss, til lyset og dagen, til det er jeg altfor nummen. På vei fra toalettet og tilbake til senga skrur jeg på radioen, mest for å fylle stillheten med noe, med ekte menneskers stemmer, det blir mindre ensomt da. Stemmene fra kulturprogrammet summer i bakgrunnen, da et av innslagene får meg til å skjerpe sansene og rette oppmerksomheten mot det som blir sagt. Jeg lytter. De snakker om en ny bok som nettopp har kommet ut. De omtaler boka som en fotobok, full av private bilder med tilhørende tekster, og sier litt om det allerede eksisterende forfatterskapet. De forklarer hva vi ser på noen av de utvalgte bildene, og leser noen av tekstene høyt:
Lenge pleide jeg å gå til sengs som om du fremdeles var her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg savner ikke de døde. Jeg savner de som lever, de som er flyttet og er borte på den vanskeligste måten.
Når du har delt seng med et elsket menneske
i mange år, er det å sove alene en stor sorg, en dyp ensomhet; det er ikke vanskelig å forestille seg at den ensomme også vil forsvinne.
Det som nå skal skje er helt uventet. Det er som om ordene har lett etter meg, de siver ut av høyttalerne, flyr mykt gjennom leiligheten og finner til slutt veien inn i brystet mitt, til det tomme, mørke rommet der inne. Det er som om noe åpner seg opp, døra først, deretter vinduene, og den friske lufta får endelig slippe inn. Ordene fyller hele rommet, lyser opp hver eneste krok, som om de endelig fant sitt siste stopp, mottakeren, det var her det var meningen at de skulle lande. Og når de slår seg til ro der inne, rundt hjertet mitt, er det noe som brister i meg. Det rykker meg ut av lammelsen, det sildrer i vannet fra en liten bekk som vokser seg større og større, og til slutt fosser det fram, det flommer over, det løsner nå, og tårer forløses av nye tårer, og gråten i halsen slipper endelig taket, det skal ut nå, alt det vonde jeg har lagret der inne, og jeg ligger kveilet rundt dyna, og skriker hemningsløst og høylytt som et lite barn.
Etter en stund reiser jeg meg, går ut på badet, og inn i dusjen. Jeg vasker bort alle dagene i senga selv om jeg allerede føler meg ren, ordenes renselse, det er ikke så skittent inni meg lenger. Ute i dagen varmer sola så godt i ansiktet, den milde brisen stryker varsomt mot kinnet, det har blitt vår ute, og vinteren har måttet vike for en varm, ny april. Jeg legger merke til at lindetreet utenfor leiligheten vinker vennlig til meg, og jeg lurer på hvor lenge det har stått sånn. Jeg døper det til tålmodighetens tre, før jeg svinger ned den lille bakken, og rusler de få meterne ned til Grønland Basar. Jeg går målrettet inn i bokhandelen og leter meg gjennom titlene, helt til jeg står der med det aller viktigste i hendene: starten på den endelige helbredelsen. Boka som skal bringe meg videre, som skal bli begynnelsen på en forvandling som vil løfte blikket mitt og minne meg på hva håp egentlig betyr. Boka som skal lede meg til et helt forfatterskap i mitt eget speilbilde, som skal avdekke hvem jeg er, del for del, på en helt ny måte, en måte jeg ikke visste om.
Boka heter Mitt Privatliv. Forfatteren heter Tomas Espedal. Det er som å komme hjem.
Jeg har begynt å oppsøke naturen. Jeg trekkes mot skogen og havet, jeg savner fjellene, jeg drømmer om nord. Solnedgangene er vakre, det så jeg aldri før. Skjønnheten i de små detaljene, alt ligger der rett foran meg, jeg ser det nå: hestehoven som åpner seg som et lite, skimrende lys i grøftekanten, et nytt liv hver eneste vår. Småfuglene som synger om kapp i trærne, som i en kanon nesten, melodiene som hadde blitt borte for meg. En enslig bille som vandrer bekymringsløst over veien, jeg lurer på om den vet hvor den skal. Hunden som løper logrende langs stiene oppe på Ekeberg uten en bekymring i tankene, annet enn å hente pinnen som akkurat har blitt kastet bortover det morgenfriske gresset. Bølgene som slår taktfast mot de glatte, runde steinene på stranda, jeg lukker øynene og hører den monotone, organiske lyden, så har den altså vært her hele tiden; roen.
Det kommer til meg i korte streif. Det oppleves som en helt ny følelse, jeg hadde glemt at den eksisterte: bittesmå innslag av tilfredshet. Jeg tenker stadig på hva vi kunne vært, jeg klarer ikke fri meg fra de tankene. Jeg lurer på om han noen gang vil slippe taket i meg, om jeg en dag vil våkne og forstå hva jeg har opplevd. Selv etter alle smertefulle erfaringer, er det fortsatt en liten strime der inne som som sier meg at det som skjedde mellom oss var utenom det vanlige, at vi kjente det begge to, jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å oppleve noe sånt igjen.
Men det demrer nå, gradvis. Jeg sitter ved det lille bordet i stua. Foran meg ligger tusenvis av små brikker i tilfeldige, små hauger. De dekker hele overflaten i et kaotisk rot, det er ikke plass til noe annet på bordet. Ulike, enkeltvise former som til sammen skal danne en helhet, en større forståelse, en helt ny oppdagelse, skal avdekkes i dette rommet. Jeg har begynt å pusle. Hver eneste dag, noen timer av gangen, pusler jeg ham på plass. Bit for bit, jeg begynner med kanten rundt, studerer brikkene, og forsøker møysommelig å finne ut av hvilke som hører sammen. Jeg prøver og feiler. Noen ganger er jeg sikker på at jeg har funnet to brikker som passer hverandre perfekt, ved første øyekast ser de ut som om de er ment for hverandre, men når jeg presser dem sammen ved siden av hverandre og kjenner den lille motstanden i fingrene, så viser det seg at jeg har tatt feil. Jeg gjør et siste forsøk på å lirke dem på plass, men jeg innser raskt at de bare nesten er kompatible, og jeg må tilbake til haugene for å lete gjennom flere brikker. Det er en lærerik og tålmodighetskrevende metode, en uunngåelig prosess. Jeg begynner så vidt å få en fornemmelse av det endelige motivet, det som til slutt skal bli det hele bildet, men det er fortsatt mye arbeid som gjenstår.
Jeg er tilbake i drømmen hans i den andre e-posten, der jeg var verdens beste komponist, liggende på en rød fløyelsdivan. En lav dis lå over jordene, i det solen brøt gjennom horisonten. J eg går med rolige skritt ut av tablået, ut av drømmen, ut av den parallelle virkeligheten. For disen er i ferd med å lette, endelig, og jeg ser ting jeg ikke evnet å se før, da jeg lukket øynene og så og så og så.
Jeg bestemmer meg for å gå til gravlunden en aller siste gang. Jeg har ikke sett Gabriel siden jeg lå naken i senga hans, siden jeg var kvinnen i hans liv. Måneder har blitt til år, og jeg lurer på hvor det ble av alle dagene, hvor det ble det av oss. Jeg har innsett at det er på tide å stilne den kroniske lengselen, jeg må forsone meg med tapet, han blir aldri min.
Hvis jeg noen gang skal leve igjen, må jeg forsøke å ta farvel. Et motvillig, men nødvendig farvel. Livet blir aldri det samme uansett, så jeg må finne en annen måte å leve på.
Kroppen føles stadig tyngre, jo nærmere jeg kommer den høye porten. Jeg har lyst til å snu, har lyst til å løpe vekk fra det ubehagelige sånn som jeg til stadighet gjør, det ville vært så enkelt. Jeg kunne funnet mange gode argumenter for hvorfor det ville vært en god løsning å ombestemme seg, men dette er noe jeg må gjøre, det er derfor jeg er her.
Bak porten, der inne blant alle gravsteinene, står det en benk. Jeg vet akkurat hvor jeg skal gå for å finne den, føttene kan veien, de har gått bortover den lille stien så altfor mange ganger før. Bort til det ustelte gravfeltet, der man kan skimte gullbokstavene til Wilbergs familiegrav gjennom et lag av mose og lav, videre bak buskene, og bort til den lille bakken, til du ender ved ferdens mål.
Jeg setter meg ned på de harde treplankene, akkurat her, hvor jeg har vært alle versjoner av meg selv. I dag har jeg bestemt meg for å sitte her for aller siste gang. Jeg skal kjenne etter og lande på at det føles greit, at det er høyst nødvendig, og at dette bare er en benk i en gravlund, lik alle de andre benkene her inne; grønt treverk på sort smijern. Jeg lukker øynene, trekker inn luktene, skjelner de ulike lydene, og tillater meg å åpne øynene for å kaste et siste, raskt blikk bort på leiligheten. Den er mørklagt, som vanlig, heldigvis. Jeg stryker håndflaten over plankene, som en siste avskjed, og det er da jeg ser det: den sorte skriften på den grønne malingen. Det lille budskapet som vitner om en annen historie, en annens sårbarhet, det har sittet noen andre på denne benken og savnet, etter at jeg var her sist. Jeg leser beskjeden, lar den synke inn, og jeg tenker på hvordan et brev kan forandre et liv, og på hvor alene vi er, selv når vi er sammen, for til syvende og sist har du bare deg selv. Beskjeden fra den fremmede er skremmende presis: “Her sat eg i all mi einsemd”.
Jeg reiser meg og går med stødige skritt tilbake mot porten. Jeg snur meg ikke tilbake, jeg legger gravlunden og den mørklagte leiligheten bak meg, jeg fortsetter rett frem, jeg svinger ut av åpningen, ut av grepet, og inn i håpet om et helt nytt liv.
Jeg har kommet til en erkjennelse, den sitter langt inne, men den må til for at jeg skal kunne bli den neste versjonen av meg selv. Det jeg nå skal gjøre har jeg drøftet i utallige dager og netter. Jeg har to stemmer i hodet, de krangler og slåss, de har rifter og flenger og åpne sår, men den ene har til slutt vist seg å være den sterkeste - den som alltid pleide å være svakest. Den nå sterkeste stemmen, har gitt meg en tydelig oppgave, den er ikke til å misforstå, det står klart for meg hva jeg må gjøre. Budskapet er som følger: skal du overleve må du lukke. Skal du gjenreise må du slette. Du må ta kontrollen tilbake.
Jeg begynner med å åpne instagram. Jeg søker opp brukernavnet hans; @gabriel.dyrgaarden. I profilbeskrivelsen, som jeg kan utenat, står det: Vitruvius. Jorda rundt på 90 dager. WOD.
Bildene slår lufta ut av meg; smilet som blotter de hvite tennene, de lekne øynene som stirrer rett på meg, sånn som de har gjort så mange ganger før, krøllene som danser når han står på hendene, fargene, byene, alt jeg har studert og holdt kjært, hjertet svulmer, det gjør vondt i magen. Nå må jeg fokusere på oppgaven jeg har fått, hvorfor jeg er her, jeg vet hva jeg skal. Avgjørelsen kan ikke ankes, det er dette ene valget, jeg gjør meg klar. Jeg trekker pusten dypt, før jeg trykker på knappen der det står: Følger.
Jeg får så opp fire alternativer:
Legg til på Nære venner-listen
Varsler
Varsler av
Slutt å følge
Jeg ser for meg at jeg sitter i den sorte skinnstolen på Vil du bli millionær, med Frithjof Wilborn smilende ovenfor meg. Spenningen i salen. Stillheten mens jeg tenker. De fire alternativene lyser opp på skjermen foran meg, jeg er livredd for å velge feil, vil ikke at premien skal glippe. De nervøse, klamme hendene mine, usikkerheten i øynene som endelig får Frithjof til å stille det forløsende, etterlengtede spørsmålet: vil du bruke et hjelpemiddel? Det er klart jeg vil. Jeg trenger åpenbart hjelp. Frithjof forklarer hva jeg kan velge i:
Spørre publikum
Fjerne to av svaralternativene (50/50)
Ringe en venn
Alle tre hadde vært befriende, jeg skal innrømme det, men jeg vet jo allerede svaret. Jeg har visst det en god stund nå, så jeg hopper over hjelpemidlene, og står løpet ut alene.
Jeg tar et nytt, dypt åndedrag; inn gjennom nesa, ut gjennom munnen, sånn jeg har lært fra meditasjons-appen min. Jeg forsøker å finne en slags indre ro før jeg lander på den endelige avgjørelsen. Det er nå det gjelder.
Jeg velger det siste alternativet: Slutt å følge. Jeg registrerer at Følger-knappen skifter farge fra hvit til blå, at ordet har transformert seg til det fremmede; Følg, og viktigst: at alle bildene er borte, som forduftet, og den eneste beskjeden som står igjen er: Denne kontoen er privat.
Det er offisielt: jeg er ikke lenger en del av Gabriels private sfære.
Det er ingen her til å klappe meg på skuldra, så jeg gjør det selv, før jeg begynner på den fryktinngytende avslutningsetappen: den aller siste e-posten.
Ti minutter seinere, tikker det inn en sms.
Jeg er svak og mangler næring, jeg tåler nesten ingenting, men jeg har iallefall dette nye, dette noe jeg ikke har kjent på evigheter: et fremtidshåp. Håpet om at jeg kan gjenvinne en verdi.
Helbredelsen har ikke kommet, frelsen er ennå ikke nådd, men jeg har såvidt begynt å tro at jeg kan bli frisk igjen; at det et ukjent sted kan finnes en flamme som skinner så sterkt at jeg skal finne veien hjem.
Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm
eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende, og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
...
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
1 Korinter 13: 1-7, 13
