10. Min kjære, nådeløse venn

Det går mot lysere tider. Kalenderen viser mars 2014, og våren må være rett rundt hjørnet. Jeg står opp til samme tid i ukedagene, jeg lager middagene mine fra bunnen, jeg lager musikk, jeg skriver, jeg forsøker å la livet gå videre. Jeg har begynt å jobbe igjen, kun i en 60% stilling vel og merke; tilbakeføringen må skje gradvis, men jeg trives i min gamle rolle som kontaktlærer. Mandag til torsdag gir jeg alt på jobben. Jeg er voksen, ansvarlig og seriøs, og dagene består i å være en av de viktigste omsorgspersonene for 27 små tiåringer, og for noen av dem - den aller viktigste. Det er en berikelse, en ekstremt verdifull gave, det er sånt som gjør noe med deg.

Samtidig lever jeg et dobbeltliv. Jeg kommer i én dagutgave og én nattutgave. Lærerjobben har sørget for en naturlig og etterlengtet begrensning av det ville livet, men når jeg drar fra jobb torsdag ettermiddag, transformeres jeg til mitt gamle jeg og sveiper innom det kaotiske livet som har kjennetegnet tilværelsen min de to siste åra. Jeg har fortsatt et sterkt behov for å avreagere. Det er en blanding av alt det vonde som fortsatt må døyves, av tomrommet som må stadig må fylles, og min ekstraordinære frykt for å gå glipp av ting. Jeg trenger fortsatt de nattlige møtene med menn, jeg trenger å le sammen med vennene mine, jeg trenger å føle at jeg lever - jeg trenger rusen og pauseknappen.

Jeg drømmer om å bo ute i skogen, i et lite trehus, der jeg kan våkne til lyden av fuglekvitter ved soloppgang, og nikke gjenkjennende til rådyret utenfor kjøkkenvinduet når jeg trakter morgenkaffen. Ekornet piler over verandaen utenfor med den lille munnen full av nøtter, på jakt etter et sted å hamstre dagens fangst som skal graves opp når vinteren kommer for fullt. Kjøttmeisene dingler lykkelige i meisebollene vi har hengt opp utenfor vindusglasset, mens de napper i seg havregryn og solsikkefrø med en ubekymret letthet. Det er kaldt langs gulvene, og jeg venter litt med å komme meg ut av dyna, før jeg hopper inn i flanellspysjen og ulltøflene, og rusler ned i den store stua og får fyr på peisen. Flammene knitrer rolig, og varmen og tryggheten sprer seg sakte til alle rom, hele huset tines opp og gjør seg klar til en ny dag. Katten kvikner til av varmen, og strekker ut den lange kroppen i en stort gjesp borte på skinnfellen i lenestolen, før den hopper galant ned, smyger seg bort til føttene mine og gnir den myke pelsen sin inntil meg, akkompagnert av høylytt, lykksalig maling. Jeg hører lyder fra andre etasje; små føtter som tasser over tregulvet, etterfulgt av lyse barnestemmer som hviner og ler, de har garantert omgjort den store dobbeltsenga vår til et hoppeslott; den perfekte måten å vekke en sovende pappa på. Jeg setter på den siste skiva til Kari Bremnes og lar den fløyelsmyke stemmen fylle alle kriker og kroker, hele dette hjemmet som er vårt. Brøddeigen, som har fått heve over natta, finner veien inn i stekeovnen, og om en liten time lukter hele huset gjærbakst og familie og sorgløst samhold. Jeg rekker akkurat å sette meg ned i den dype stolen foran de store, luftige vinduene som dekker hele veggen og åpenbarer en panoramautsikt over sjøen og grantrærne utenfor. Jeg kryper under det myke ullpleddet, og kommer meg noen få sider videre i romanen jeg for øyeblikket har fordypet meg i, før hele skrålegjengen renner ned trappene med latter og liv og melketenner og bustehår og endeløse klemmer og alt jeg noensinne har drømt om.

Hjemme er det altfor stille. Det er fantastisk å bo for seg selv, men hvis det blir for mye alenetid, kommer ensomheten fort snikende. Jeg er ennå ikke sterk nok til å slappe helt av i mitt eget selskap, med mitt eget hode, så når jeg kan, søker jeg ut.

Jeg har fått en melding av Elisabeth, hun spør om vi skal ta en øl i morgen kveld. Jeg får ikke sett henne så ofte som jeg skulle ønske, og nå har det har blitt mange måneder siden sist. Ukene flyr merkbart fortere når man jobber, det er bra for meg, og endelig har tida begynt å gå igjen. Jeg savner det daglige påfyllet av energi, den direkte måten å se livet på, jeg gleder meg til å se henne. Vi treffes vanligvis for kaffe i ukedagene, men for all del, da må vi bare begrense oss begge to, siden vi skal tidlig opp dagen etter.

Vi har bestemt oss for å treffes på Oslo Mekaniske Verksted klokka sju, og jeg er overraskende nok, tidligst ute av oss. Jeg er ofte forsinket, lever konstant ti minutter bak skjema, men det er nye tider nå, så i dag er jeg på plass allerede ti på sju. Jeg setter meg i en av båsene innerst i lokalet, i nærheten av toalettene. Jeg har alltid likt dette stedet, det gamle bygget fra 1850-årene som tidligere huset Oslo Elektroniske Sveiseverksted. Veggene er dekket av gamle kart og arbeiderplakater fra 70-tallet, bokhyllene er fylt med gamle bøker, og peisen ute ved baren lager en helt egen og koselig atmosfære. Om sommeren er den frodige uteserveringen full av folk som drikker øl og har med medbrakt take away, og når sola steker for voldsomt ute, kan man trekke inn under den luftige takhøyden som gjør det største rommet så svalt og åpent. Alt i alt er dette et sted jeg stadig vender tilbake til. Jeg har dog ikke vært her siden den famøse lørdagen da jeg fikk den traumatiske, skamfulle smsen, men den er slettet for lengst, det er lenge siden nå.

Elisabeth kommer heseblesende inn, ti over sju. Jeg må humre litt når jeg ser henne, hun er seg selv lik, smiler og slår ut armene for å gi meg en klem allerede fem meter før hun når fram. Vi kjøper en øl hver, og praten sitter behagelig løst som den alltid gjør. Vi gir hverandre en kjapp oppdatering på jobb og ikke-eksisterende kjærlighetsliv, og jeg kjenner hvor befriende det er å prate med noen som kjenner historien min så inngående.

Jeg klarer faen ikke å glemme ham, sier jeg. Jeg skal ærlig innrømme at han fortsatt opptar 1⁄3 av tankevirksomheten min. For noe helvetes dritt! Jeg sier det med et snev av galgenhumor, tonen er lett, og jeg forventer meg et kjapt og drepende svar tilbake, en oppmuntrende latter, akkurat det jeg trenger, og det Elisabeth alltid gir meg.

Men hun sier ingenting. Hun får et pussig drag over ansiktet, det er et eller annet der jeg ikke gjenkjenner. Jeg blir usikker. Jeg ser spørrende på henne, gransker den uventede reaksjonen, og da ser jeg det; tårene som vokser fram i øynene. Hun kremter og forsøker å renske stemmen. Prøver å begynne flere ganger, men ordene stokker seg, som om de ikke vil ut. Det gjør de lurt i. Til slutt får hun satt sammen en hel setning; den kommer spakt ut av munnen hennes, helt lavt, og jeg må konsentrere meg før å høre hva hun sier: Jaa. Hun drar på det. Det var en grunn til at jeg ville møte deg her i dag, skjønner du.

Også begynner hun å gråte. Hun siger sammen i sofaen ved siden av meg og tørker tårene med genserermet, før hun hikster fram resten: jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, Minnie. Det er så jævlig vanskelig. Du aner ikke.

Kroppen min fryser til. Det suser i ørene, musklene står i helspenn, jeg klarer nesten ikke se på henne, jeg vet hva hun skal si.

Ordene jeg nå skal få høre, vil ødelegge meg for alltid. De vil overgå alt det grusomste jeg har sett for meg i mine mørkeste, mest pessimistiske stunder. De er så dramatiske at jeg aldri igjen skal bli den samme. Den Minnie jeg kjenner i dag, kommer til å dø om få minutter. Det blir en bestialsk og hensynsløs død, etter langvarig, grotesk tortur; du vil ikke tro hva mennesker kan utsette hverandre for.

Jeg begynner å ane hva som venter meg. Det er som om hele kroppen stålsetter seg, den forbereder seg desperat til overlevelse. Det vil være til ingen nytte.

Så sitter vi der. En halvmeter fra hverandre. Hele rommet, hele bygget, hele universet holder pusten. Også hopper hun. Står på klippene og kaster seg ut i åpent, mørkt landskap. Tar sats og slipper seg utfor stupet.

Smellet når hun treffer bunnen. Den nådeløse sannheten. Det utenkelige. Det utrøstelige. Det brutale. Det infame. Det ubarmhjertige. Det stygge. Det ufattelige. Det utilgivelige.

Peggy og Gabriel har blitt sammen.

Så stillheten. Panikken. Lammelsen. Mistrøstigheten. Dramatikken. Kvalmen. Raseriet. Fortvilelsen. Splittelsen. Desperasjonen. Håpløsheten. Depresjonen. Bestyrtelsen. Skrekken. Jeg visste det. Jeg hadde det på følelsen.

Jeg sier ikke et ord.

Ikke et ord.

Ikke.

Så skifter hun gemytt, hun har stukket hull på byllen, og nå tar raseriet over; ordene renner ut av henne.

Jeg vet da faen hva de tenker på! Jeg holdt på å klikke da hun fortalte meg det, det må du tro meg på, Minnie! Jeg skjelte henne ut, sa at hun måtte kutte umiddelbart, jeg skrek og raste, jeg kan faen ikke tro det!

Det rykker i hele kroppen hennes når hun roper det ut: faens satans drittfolk, det er faen ikke mulig! Det går ikke an!

Jeg har sagt til henne at hun må fortelle deg det selv, fortsetter hun. At hvis hun virkelig vil gjennomføre dette jævlige opplegget, så må hun i det minste være ærlig og fortelle deg sannheten! Men den ryggraden har hun altså ikke, og nå klarte jeg ikke å holde på det lenger. Unnskyld for at jeg ikke sa det med en gang, jeg hadde virkelig håpet at hun skulle ta til fornuft. Jeg er så jævlig lei meg!

Jeg klarer fortsatt ikke si noe. Jeg løfter ølen fra bordet og drikker. Jeg gulper i meg hele det store halvlitersglasset. Heller i meg alt, i én stor slurk, svelger og svelger. Det eneste jeg forsøker å fokusere på er de små, kalde boblene i halsen. Skummet som legger seg på overleppa. Nyansene i smaken. I kveld er det gravøl. Jeg ble akkurat deltaker i min egen begravelse.

Så synker det gradvis inn. Det går så smått opp for meg hva hun nettopp har fortalt. Jeg vet ikke om jeg skjønner hva det betyr, men det eneste jeg til slutt klarer å stotre fram er: ja, nå kan det jo iallefall ikke bli verre.

Så begynner hun å gråte igjen. Hun bøyer overkroppen framover og begraver ansiktet i hendene. Det er nemlig mer. Det kan alltid bli verre.

Hun er gravid, Minnie. Peggy er faen meg gravid. Hun hyler ut de siste ordene.

Og da rakner det for meg.

Lammelsen og forvirringen jeg har følt til nå, blir feid avgårde av en plutselig, voldsom panikk. Skriket som kommer ut av kroppen min, kan ikke stagges. Det skjærer gjennom rommet, skingrende og høyt, det er et dødsskrik.

Jeg faller fra hverandre, kroppsdelene henger ikke sammen lenger, jeg flyter utover bordet foran meg. Jeg har blitt et massivt sort hull, det skal aldri mer komme lys inn hit.

Jeg bryr meg ikke om at gjestene rundt oss snur seg og stirrer. Jeg bryr meg ikke om at hele verden hører smerten min, at de ser nederlaget, mitt livs nederlag, det er sånn her et svik ser ut. Det er ikke lenger mulig å bry seg om noe som helst.

Vi drikker mer. Det er det eneste vi kan gjøre. Vi legger kortene i baren, vi sender melding til jobbene våre og sier at vi er syke og blir hjemme i morgen. Det har aldri vært sannere, jeg har aldri følt meg så syk som akkurat nå, det er enten ambulanse eller alkohol, jeg vil bare dø, jeg er dødssyk. Jeg sender bud på alle jeg bryr meg om. Det er en nødsituasjon, skriver jeg. Dere må komme. Nå. Jeg vet ikke om jeg overlever natta.

Så snegler timene seg fram, og jeg er omringet av mine nærmeste venner. Det er den optimale måten å dø på, tett på de som er glade i deg. De omfavner meg. De gråter med meg. De banner og fordømmer. De har lagt meg i kunstig koma, forsøker desperat å holde meg i live.

Jeg har ti tusen spørsmål og Elisabeth svarer så godt hun kan. Jeg drikker og spør. Drikker og spør. Gråter og spør. Drikker og spør.

Han tok kontakt med henne, på sms, i starten av november. De begynte å snakke sammen på meldinger.

Det høres ubehagelig kjent ut. Hvorfor i helvete gjorde han det? Av alle i hele jævla verden, hvorfor valgte han henne? Hvorfor opprettholdt hun kontakten? Hva faen er hun lagd av?

Så møttes de i desember en gang. De er visst veldig forelska, det er ikke mulig å prate fornuft til henne, hun er helt fjern, som forhekset.

Magen vrenger seg. Jeg kaldsvetter. Jeg har ikke krefter igjen til å holde meg oppreist, så jeg legger meg ned på gulvet. Det er så hjerterått.

Allerede i februar var hun gravid. Han har visst fortalt henne at det ikke var noe alvorlig mellom dere, og nå tror hun på det. Jeg vet, det er helt sjukt, jeg fatter det ikke.

Kniven roterer i magen. Seinere stikkes den gjentatte ganger inn i hjertet, i halsen, i hodet, i lysken, hundrevis av knivstikk, alle er dødelige.

Jeg forstår ingenting. Stirrer tomt framfor meg. Forsøker å prosessere. Drikker mer.

De må bære meg hjem den natta. Beina klarer ikke løfte meg lenger. For hver time som går, hugger erkjennelsen til med det sylskarpe knivbladet, jeg er i ferd med å blø ihjel. Selv ikke rusen klarer å bedøve. Jeg er så full at jeg snøvler, men den intense smerten slipper ikke taket, den avtar ikke det minste, den bare eskalerer i styrke. Jeg stopper helt opp i den lille bakken opp til Enerhaugen. Segner om på fortauet. Gir opp. Uler. Jeg orker ikke mer, jamrer jeg. De støtter meg opp på nytt. Bærer meg opp det siste lille strekket. Får låst meg inn i leiligheten og lagt meg i senga. Ikke gå, klynker jeg. Vær så snill, ikke gå fra meg. Elisabeth blir. Hun legger seg beskyttende i storeskje rundt den maltrakterte, blodige kroppen min. Stryker meg over håret. Holder rundt meg til jeg sovner.

Edward Young skriver i Night Thoughts on Life, Death & Immortality at om natten tror ateisten halvveis på Gud. Han tar så jævlig feil. Det finnes ingen Gud. Jeg har aldri vært sikrere.

Det er hardt inni meg. Det er noe tyrannisk som har satt seg fast i brystet mitt og forsteiner hele kroppen, som transformerer den til et fjell som ikke lar seg rikke. En hard, ond kropp som ikke kan bevege seg, som om den ikke lenger er min, kroppen er separert fra tankene, den lever sitt eget liv og jeg kjenner den ikke igjen, det er en fremmed kropp jeg bor i.

Det er noe vondt i denne dagen. Den er stygg, det er en stygg dag. Jeg kjempet i år etter år, jeg viste deg veien til lykke, og nå har du tatt det i hånden og valgt. Henne, ikke meg. Det er jeg som har brakt dere sammen. Dagene er så stygge.

Det er noe avskyelig i denne timen. Den er heslig, det er en heslig time. Jeg ville gjort alt for deg, du vet det? Jeg ville gitt deg dagene mine, både de gode og de onde, jeg ville gitt deg endeløs kjærlighet, jeg ville gitt deg fremtiden min, jeg ville gitt deg liv - og nå er det hun som bærer ditt barn. Timene er så heslige.

Gatene er ikke trygge lenger. Det finnes gater og bydeler og bussruter jeg ikke lenger kan frekventere, jeg må gå omveier, jeg lusker meg rundt i uvante strøk. Dere har invadert det livet som engang var mitt, jeg er ingen lenger, det er ikke plass til meg der, i mitt eget.

Jeg kunne, om ikke annet, hatt deg som et spektakulært minne. Et varmt tilbakeblikk på en e-post, på en usedvanlig kjemi, på dagene da jeg var kvinnen i ditt liv, på noe som bare var vårt, kanskje det tross alt fantes noe godt inni der, om enn bare for en liten periode. Men ikke nå, det finnes ingen rester av deg som ikke er forkludret av henne, selv minnene har hun overtatt.

Jeg ville glemme deg. Jeg gjorde alt jeg kunne for å slette deg fra historien min.

Jeg forsøkte å tenke deg vekk. Jeg forsøkte å drikke deg vekk. Jeg forsøkte å skrive deg vekk. Jeg forsøkte å synge deg vekk. Men du ville ikke vekk.

Du ble, på den råeste, grusomste måten.

View fullsize

Sjel, være trofast til det siste; Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte
- Evig eies kun det tapte!

Henrik Ibsen

Dear Peggy

I came to you for shelter
at a time he was all that I had
You have seen me at my very weakest
when I was lost, devastated and sad

When he ripped my heart to pieces
you listened to me when I cried
and when he told me that I was the one
and I was so happy I thought I could die

And they say that time will heal this
but right now it just feels like a void
It’s like darkness won’t turn into daylight
and sadness won’t turn into joy

And maybe I never really had him
but still, you were once my friend
He was all that I ever wanted
so why did you take my man?

Now I lie here torn and broken
and you lie there in his bed
He was all that I ever longed for
and that feels so damn unfair

So dear Peggy, when you hear this
I hope that you’re happy and good
’cause you have done some things in your life
things even I never would
Yeah, you have done some things in your life
things even I never would

Video by: Laukli & Laukli // Quotes by: Tomas Espedal // Actors: Herbert Nordrum and Veronica Andersson