Benken står alene, delvis skjult bak noen store busker, men stien går nesten helt bort til her jeg sitter, og fortsetter opp den lille bakken bak meg. Jeg er kanskje ikke så lett å få øye på, men det er ikke tilfeldig at jeg valgte akkurat dette stedet.

Ordene lyser mot meg på skjermen. Han kan skrive iallefall. Det er noe med hele e-posten som er så ulikt alt annet jeg har lest. Den er så uredd. Også er det ganske vilt at han har gått rundt og tenkt på meg helt siden juni - bare fordi han har sett meg.

Jeg prøver febrilsk å leite i hukommelsen. Møtte jeg noen på den Lukestar-konserten i teltet? Hm, jeg sto sammen med Elisabeth under konserten. Vent litt. Jo, det var én fyr som prikka meg på skuldra rett etter siste låta og sa et eller annet, jeg lurer på om han hadde skjegg. Kan det ha vært han?